Luftig og løst om Håkon Blekens collager

BOK
Karin Hellandsjø
«Håkon Bleken. Collage», 2023
Press Forlag
Omslagsdesign: Henrik Haugan

Jeg starter med selve bokens utforming. Det har blitt en vakker billedbok, i mellomstort format som gir bildene stor nok plass. Et særlig godt grep har det vært at noen av bildene blir gjengitt i detalj, utfallende over to sider. Dette bringer leseren i nærkontakt med de begivenhetsrike bildene. Jeg kommenterer bokdesignen allerede innledningsvis siden dette manuset må ha vært utfordrende for designeren. Teksten er nemlig knapp og delt opp, slik at tekstbrokkene – bortsett fra de summariske innledningene – blir hengende øverst på siden over store, hvite blankfelt. Denne løsningen viser noe om boken som kunsthistorisk produkt, og det er det jeg nå vil reflektere litt over.

Karin Hellandsjø er en nestor i norsk kunsthistorie og museumsverden. Hun har bred kompetanse innen etterkrigstidens norske kunst, ikke minst har hun kompetanse om det abstrakte maleriet som ble importert fra Paris. Å skrive om nettopp Blekens bruk av collageteknikk skulle altså være i de beste hender. Ikke minst fordi Håkon Bleken som medlem av gruppe 5 i Trondheim ofte ses i sammenheng med Lars Tiller, Roar Wold, Halvdan Ljøsne og Ramon Isern. Disse utviklet i større grad enn Bleken et abstrakt, dekorativt formspråk i parisertradisjonen etter bl.a. Serge Poliakoff og Maurice Estève. Hellandsjø analyserer i liten grad Blekens brytning mot disse, og det er et savn siden den kunne vist noe av Blekens egenart som en figurativ-litterær-moderne kunstner.

Medium-blandingen i Håkon Blekens collager (trykksakcollage mer eller mindre overmalt) åpner for et vell av innfallsvinkler. Hellandsjø griper noen, men lar andre ligge. Ta dét med kubismen: Kubismen er et stort tema her. I kubistenes collager ble biter fra verden kombinert med tegning og et og annet penselstrøk, brukt til å bygge en formstruktur sentrert rundt midten av billedfeltet. Men det gjaldt bare den syntetiske kubismen, ikke den analytiske. Hellandsjø belyser ikke hvordan Blekens maleri-collager forholder seg til disse to billedspråkene. For det kan argumenteres for at han skuer til begge, og kanskje gjør noe eget utenfor begge.

Fra boken «Håkon Bleken. Collage». Av Karin Hellandsjø, på Press Forlag 2023.

Hellandsjø skriver en liten tekst til hvert bilde i boken. En enkel innføring i Ikarosmyten tar leserens informasjonsbehov på alvor. Men vi får ikke vite noe mer om hva i vår samtid som kan sammenlignes med moralen i myten, utover at utklippene knyttes opp mot vår tid. Problemet for meg er at mange relevante begreper og kunstsjargong lanseres uten at de alltid blir fulgt av presiseringer eller nødvendige referanser for at de skal bli meningsfulle. Det skrives om at noe er banebrytende, uten at vi får vite på hvilken måte og for hva. Vi leser at noe åpner for et vell av tolkninger, men intet hint om én eller to av dem. Vi møter vurderinger om at noe er blant kunstnerens ypperste verk, men uten sammenligning med andre verk. Vi får også vite at collagene som tidsdokumenter er av unik karakter, men uten kontekstualisering. – Vi får ta henne på ordet.

Når forfatteren skiver om penselstrøkene at de påføres flaten i «et nærmest konstruktivt komposisjonsskjema», skulle jeg gjerne visst om hun tenkte på de russiske konstruktivistene og suprematistene eller kunstnerne som arbeidet med geometriske grunnformer, «hard edge» eller rutenett. Hellandsjø nevner både rutenettet, geometriske mønstre og nøytralt bakgrunnsteppe i beskrivelsene. Men disse diskuteres f.eks. ikke i forhold til den syntetiske kubismens formalstruktur. Skrivemåten virker litt for innforstått. Jeg er usikker på hvem boken treffer. De enkle og kortfattede tekstbrokkene krever ikke lange leseøkter, og bildene gjør jo jobben sin i de gode gjengivelsene. Men jeg har en følelse av at denne boken kanskje er lett å lese for den som bare følger teksten, men vanskelig å lese for fagfolk fordi for mye blir hengende i løse luften over de nesten hvite boksidene.

Mangler informasjon
For det er så mye jeg gjerne skulle visst: Hvilken betydning har det at mange av collagene er formet som landskap med høy horisont, noe som bryter forbindelsen til kubister og konstruktivister? Er collageklippene noe som er delvis overmalt så de kan utgraves og bli synlige som landskaper og gravplasser og nedgravde informasjonstavler, som er historisk merket? Og det kunne vært godt å lese forfatterens syn på om Blekens collager er allegorier eller om sammenstillingen av utklipp er tilfeldige eller motiverte, og eventuelt når og hvorfor de er det ene eller det andre. Hellandsjø er inne på mye av dette, men den syntesen kunstnerne skaper, skjer ikke i teksten.