Formidleraktivisme med stort hull

Omslagsfoto: Erik Nilsen. Fra en performance på Samtidsmuseet under Aase Texmon Ryghs utstilling i 2014; «Fra tosomhet til enhet på ti minutter» med Jennie Hagevik Bringaker og Erlend Hogstad.

Det hjelper ikke at tekstene i den aktuelle boken er seriøse og lettleste når det så til de grader skinner gjennom at formidlerne nå vil gjøre «alt», inkludert å vende kunsthistorien ryggen, for å tekkes publikum.

BOK
Line Engen (Red.)
Spreng grensene! Formidling blir forskning

Museumsforlaget 2023
Omslagsfoto: Erik Nilsen

Michel Foucault kalte sin tiltredelsesforelesning ved Collège de France i 1970 for Diskursens orden. Det er nettopp den eksisterende diskursens orden i museene som setter de grenser denne boken forsøker å sprenge. Målet er en ny type orden der Formidling blir forskning. Marsjordren fremstår som en rar setning, et eksempel på Doing-sjargong, der alle ting skal beskrives med verb og handlingsord. Man skal ikke studere folklore, man skal gjøre folklore (Doing folklore). Det er her dessverre ikke nok plass til en grundig kritiskanalytisk gjennomgang av begrepsbruken og formuleringene, men ett begrep kommer jeg tilbake til, og det er «forskning», som i ulike formasjoner marsjerer gjennom boken. Men først litt om noe som er veldig fint med den: Alle bidragene er seriøse, velskrevne og gjennomarbeidede, med noteapparat i orden og med referanser til den begrensede museumsvirkeligheten tekstene skal si noe om. Og det er enkelt å forstå hva skribentene vil si med tekstene, selv der setningene er «rare», for de er rare «av en grunn», som det vel vil kunne hete i det nye museumsspillet.

Basert på et seminar
Boken er en essaysamling etter et seminar om formidlingsforskning. Det er stor spennvidde, og særlig det de kulturhistoriske museenes folk skriver om betydning av fysisk, deltagende, prosessuell og materiell formidling, er velkjent for folk med erfaring fra museumssektoren. Formidling er nødvendig og det er flott at det arbeides seriøst med å prøve ut metoder og å utvide formidlerens repertoar. Men hovedtendensen gjennom boken er at dette er aktivisme – godt ledet av redaktør Line Engen – og at den har som mål å bryte ned den diskursens orden som har skapt hierarkier i museene mellom kunsthistorikere/forskere/kurator og formidlere.

Vender kunsthistorien ryggen
Et stort hull i denne nye formidleraktivismen er at det som har skjedd innen kunsthistorisk, tverrfaglig metodikk og forskning de siste drøye hundre årene, ikke synes å eksistere. Det virker som om formidlerne her vender kunsthistorien ryggenfor å tekkes publikum. Unntaket er Mattias Bäckström som i historisk perspektiv skriver om utstillingen som essay, og kuratorarbeid som forskning som skaper ny kunnskap (og opplevelse). Den metoden har også vært brukt i Norge i mer enn 30 år, men her var inspirasjonen amerikansk pragmatisme, fenomenologi, speech-act theory og særlig Wittgenstein-studiene ved Universitet i Bergen på 1970-tallet. Som regel var utstillingene ledsaget av diskursive tekster. Tidlig på 1990-tallet snakket også noen her om at «kunsten finner sted», så Doing-sjargongen er ikke helt ny i Norge.

Utvanning av forskningsbegrepet
Så til Forskning ….. Forskning henter sin autoritet i en diskursiv orden. Her legges det opp til at den ordenens akademiske krav og diskursive metoder sløyfes, men at all aktivitet formidlere nå ønsker å drive med uansett skal tituleres med dette ordet! Nye aktivtiter som forsøkes underlagt forskningsbegrepet og kunnskapsproduksjonen, blir nå: å undersøke en øks, snakke med folk, intervjue besøkende, observere familiers adferd på utstilling, planlegge og utføre formidlingsarrangementer, anse praksis for forskning, publisere forskningsresultater i form av bilder, film, tekst, utstillinger, skaffe formidlingsressurser, arrangere seminarer og podcaster. Man kan lure på om det blir forskning bare av å snu på en flis for å se hva som er på baksiden?

Kommunikasjon gjennom sansene
Den mest utfordrende artikkelen er skrevet av Jeroen Boomgaard. Han lanserer i forbindelse med kunst som kunnskap, muligheten av «mer sansebaserte forskningsformer» (s. 64), og at kunstkunnskap er noe som «fremstår». (s. 64). Han ser at formidlingsforskningen kan ha et forbilde i den kunstneriske forskningen, men at det «ikke er en klart definert metode» for denne (s. 68) og den har ikke sin «egen plass hvor den kan utprøves og testes». (s. 69) Boomgaard mener også publikum kan få ny kunnskap ved å legge seg på ned gulvet på en kunstutstilling, o.s.v. Den nye kunnskapsformen kommuniserer med sansene mer enn «ord og debatter» (s. 68). - Han innser heldigvis at dette er vanskelig å sette ord på. Ólöf Gerdur Sigfúsdóttir spør også om den nye forskningen kan «deles i andre former enn gjennom tekst, og hvordan kan den måles?» (s. 42).

Mangler grundighet
Den overordnende ambisjonen i boken er å få gjennomslag for at «Formidling blir forskning». Det legges vekt på handling, verb, prosess, men det gjøres ikke noe grundig arbeid med å redegjøre diskursivt for hvordan en aktivitet eller en tale-handling (speech act) skal kunne lykkes med en nesten magisk begrepstransformasjon. I ellers interessante artikler kan vi lese merkelige setninger som at forskningsformidleren blir en «fagperson som lar deg føle hva kunst kan gjøre.» (s. 71) og at «man ikke trenger være helt objektiv når man forsker. Man kan være emosjonell ...» (s. 114), om «… ulike involveringsprosesser som genererer kunnskap om gjenstandene» (s. 133), at «… kunnskap kan gjøres.» (uthevet av forfatteren, s. 133) og om publikums «medforskning». (s. 139)

Hvis man skal gå hardt inn på den overfladiske diskursens u-orden vi møter i boken, kan det f.eks. vises til at problemene i disse unhappy forsøkene på å få til omveltninger, bunner i komplekse, men fremdeles åpne, filosofiske debatter omkring f.eks. Ludwig Wittgensteins såkalte «private language argument» og muligheten av «knowledge by acquaintance», med utgangspunkt i Bertrand Russells tenkning rundt dette for drøye 100 år siden. Noe av poenget med sjargong, som jeg snart forklarer nærmere, er nettopp å kunne ignorere disse avgjørende og svært arbeidskrevende diskursene.

Sjargongen definerer jeg her som er en uklar bruk av slagordpregede talemåter i utvannet avstand fra de teoretiske originaltekstene som er så relevante her, f.eks.: tekster om hva som bare kan vises, og hva som kan sies; hva er forholdet mellom beskrivelse og forklaring; hvordan får betegneren (som fremstår) sin betydning (som gir meningen og kunnskapen); kan eros erstatte tolkning; hva gjør en tale-handling happy eller ikke o.s.v, o.s.v.

Sløyf ordet forskning!
Mitt råd er at disse velutdannede og gode kreftene i museumssektoren finner et nytt ord (f.eks. «læringsagent», «samfunnsendrer» eller «publikumsterapeut») for det nye de arbeider med, og sløyfer den magiske formelen for å oppnå forskerstatus ved å bruke «besvergelsen» Forskning, Forskning, Forskning …. Den metoden er å sammenligne med Wittgensteins påpekning av at det nytter lite å kjøpe mange utgaver av samme morgenavis bare for å bli overbevist om at det som står i den er sant.

    Stikkord