Ornamentet som inngang til historisk refleksjon

Brita Been – Mønster overalt
TKS FORLAG | TKS PUBLISHING, 2022
Forfattere: Nina Mauno Schjønsby, Halvor Haugen, Sara Kollstrøm Heilevang, Hilde Tørdal, Jorunn Sem Fure, Alice Brandal Baklid og Ann Iren Ryggen Aasen.
Redaktør: Hilde Tørdal

Noen vil kalle denne prosessen for historiens prosess per se, ikke minst fordi det er måten fortidens flettverk av hendelser, former og ideer slås inn i samtidsveven som bestemmer hvordan fremtidens motiver vil se ut. Slik sett er stedet vi befinner oss nå, vevehandlingens forankring.

Ornamentets historiske kjerne
Innflytelse og bearbeidelse av forelegg er selve grunnprinsippet i Beens arbeider, men dette er ikke en ren videreføring av det som har vært. Mønster overalt viser tydelig at hennes valg av motiver vitner om en sterk politisk og historisk bevissthet som nettopp lar andre fremtider komme til syne som en del av veven.

Bruken av ornamenter er Beens metodiske utgangspunkt, noe som har både kunstneriske og menneskelige implikasjoner. Ornamentet er former som har blitt betraktet som overfladiske, ikke «dype» nok eller for tett på hverdagslivet. På begynnelsen av forrige århundre beskrev den tyske teoretikeren og arkitekten Adolf Loos sogar ornamentets som både tegn på forfall og umoralske tilbøyeligheter. Mange tenker fortsatt at ornamenter først og fremst er pynt eller visuelt fyll, som det ikke er så mye mer å hente fra annet enn prydeffekten.

Motsetter seg trivialisering
Beens tilnærming viser at ornamenter er alt annet enn pynt og snarere mer tett på en etisk nerve enn at den korrumperer. Hennes tekstilkunst inngår i en bearbeidelse av underkjente og oversette elementer i fortiden, men på et høyst konkret plan. Det er spesielt alle de anonyme kvinnenes arbeid med mønster og veving gjennom historien som opptar henne: hun gir dem, kunne man si, en stemme, men gjennom denne stemmen oppstår også et blikk for fortidens usynliggjøring av «kvinnearbeidet». Kunsten som er tett på hverdagen og bruken, ofte fordi dette var tekstiler og mønstre som var en del av klær folk brukte, oppvurderes gjennom Beens verker som noe verdifullt i seg selv.

I likhet med den feministiske gruppen The Pattern and Decoration Movement, som opererte i New York på 1970– og -80-tallet, reagerer også Been på den mannsdominerte kunstforståelsen, «hvor ornamentet ble avvist og trivialisert,» som Nina Mauno Schjønsby og Halvor Haugen skriver i sitt informative og interessante bidrag til boka.

Revurderer historien
I serien Arvestykker, som er grundig og vakkert vist frem i denne boka, er forelegget rosesaumen i folkedrakter fra Øst-Telemark. Når Been jobber videre med mønstrene på disse klærne velger hun seg ut enkelte ornamenter som forstørres og gjentas, rytmisk gjennom teppene hun lager. I Tre strømper, som nok er det mest slående av hennes verker, har hun hentet frem mønsteret på rosesaumsokker; gjennom denne handlingen har hun ikke bare oppvurdert de anonyme kvinnene som laget plaggene, men også de like anonyme kroppene som har hatt dem på seg. Det ligger en solidaritet med alle usynlige såkalte hverdagsmennesker i denne bearbeidelsen, som gjør ornamentet til en optikk for revurdering av både kunsthistorien og historien ellers.

Samtidig er ikke Been kun talerør for en slik reorientering, for selve lagdelingen av mønstrene i veven skjærer opp den ornamentale massen i remser som på originalt vis samsvarer med omtenkningen av historiens lag. Det er som om ornamentene blir akkumulasjoner av levd liv og arbeid, der de ligger lag på lag, som sedimenter i bildet. På tvers av disse stripene ligger imidlertid enkeltornamenter, kanskje for å fortelle oss at optikken de tilbyr ikke underordner seg noen rigid, historisk lagdeling.

Minnearbeidets ornamenter
I tillegg til den feministiske linjen i Beens kunst får vi i boka et fint innblikk i hennes forsonende orientering i forhold til høyt og lavt i kunsten ellers. Modernistiske impulser knyttes uanstrengt sammen med hverdagsveving, folkekunst og frie fortolkninger fra reiser kunstneren har vært på, deriblant i Afrika, Kina og Italia (Venezia). I flere av disse verkene blir ornamentet et prisme for å gruble rundt overgangene mellom det personlige og det som er felles, det private og det offentlige. Inntrykkene fra reisene og minnene om dem – som også er en slags ornamenter – flettes jo også sammen med historiene og tradisjonene her hjemme, som vi kan se i verkene som kretser rundt skybragdmønsteret. Et mønster som Been har funnet både på kinesisk arkitektur og gamle, norske putetrekk.

Fellesskap og egne livsrom
Igjen er det snakk om noe mer enn inspirasjon og justering av visuelt materiale, for i disse teppene flettes private minner sammen med ornamentale tradisjoner fra ulike kulturer og steder på en måte som får meg til å tenke på individets plass i historien. På den ene siden har vi jo de store fellesskapene og alt som bringes frem i fellesskapene der – kunstverk, bygg, kirker – men parallelt forsøker vi jo alle å finne egnede steder til minnene, tankene og følelsene i våre egne livsrom.