I Hannah Ryggens fotspor på Ørlandet

En reportasje.

For første gang arrangeres triennalen i samarbeid med andre sentrale kunstinstitusjoner i Trondheim – med utstillinger på Gråmølna, i Trondheim Kunstmuseum, på K-U-K og i Trondheim Kunsthall. I tillegg er Ørlandet på Fosenhalvøya i Trøndelag innlemmet, der Hannah Ryggen bodde i mange år. Her vises utstillinger i Hannah Ryggen-senteret, i Galleri Hans og på selveste Austråttborgen. 

Etter å ha sett triennalens utstillinger i Trondheim by, tar jeg tar turen ut til Ørlandet for å være med på åpningen av triennalens del tre - Hannah Ryggen Triennale 2022. Anti-monument III på Austråttborgen - der fem samtidskunstnere stiller ut med Hannah Ryggen: Anne-Karin Furunes, Matilde Westavik Gaustad, Veslemøy Lilleengen, Marthe Minde og Anusheh Zia..

Dagen starter tidlig på morgen med en times båttur fra Hurtigbåtterminalen i Trondheim ut til Brekstad hurtigbåtkai. Ørlandet har en lang og interessant historie, både arkeologisk, historisk - og kunstnerisk; med blant annet en bygdeborg fra folkevandringstiden (ca. år 500 evt) og herresetet Austråttborgen, som er en av Norges få renessanseslott der den berømte Fru Inger til Austrått (1473-1555) bodde på 1500-tallet.

Sjøen er stille, Trondheimsfjorden vakker og jeg kommer i prat med andre med samme mål for dagen. På Brekstad kai blir vi møtt og raust ønsket velkommen av triennalens kurator Solveig Lønmo som følger oss til Ørland Kulturhus der en stor plakat formidler et Hannah Ryggen-sitat på hennes karakteristiske svensk-norsk: «I bland synes jeg at jeg växer i örlandets jord med tusen rötter at jeg er håplöst förlorat helt ner i halsen. Jeg älsker det men vill loss av all den makt jeg eier». Vi blir invitert inn på en matbit før vi får en omvisning i Anti-monument II i Hannah Ryggen-senteret, som er en del av kulturhuset. Utstillingen åpnet 26. mars og viser et knippe sterke verk av Jennie Bringaker, Marsil Andjelov Al-Mahamid og en anonym kunstner - sammen med flere av Ryggens tekstile reaksjoner på krig og urett.

Deretter er det åpning av Marthe Mindes residensutstilling, Ryggen rak, i Galleri Hans, også i Ørland Kultursenter. Marthe Minde er for øvrig en kunstner verd å merke seg; hun deltar også med et imponerende og sårbart monumentalverk i Anti-monument I i Gråmølna i Trondheim.

Utstillingen i Galleri Hans er resultatet av tre ukers opphold på Ørlandet, og viser blant annet forarbeidet til den monumentale skulpturen som er med i utstillingen på Austråttborgen i Anti-monument III. Verket har samme tittel som utstillingen i Galleri Hans – begge en hyllest til Hannah Ryggen og vevkunsten.

Hannah Ryggens Ørlandet
Kunstnerparet Hannah (1894-1970) og Hans Ryggen (1894-1956) bodde på et småbruk i utkanten av Ryggen gård, kalt Rønnan, fra 1924 og frem til Hans døde i 1956 – i 32 år. Hans vokste opp på Ryggen gård som odelsgutt, en rett han frasa seg for å satse på kunsten.

Hannah Ryggen ble født i Malmö, var utdannet lærer og maler, men valgte å uttrykke seg gjennom billedvev. Hun møtte kunstneren Hans Ryggen på en studietur til Dresden i 1922 og giftet seg med ham året etter. I 1924 fødte hun datteren Mona. Den lille familien klarte seg på småbruket, mye takket være dyra, som Hannah var veldig glad i. De hadde sauer, høns, gjess, ku, en gris og en hest. Sauene ga ull og resten av dyra ga mat.

Hannah var en fri og engasjert sjel som fulgte verdenssituasjonen nøye – fra Ørlandet. Under okkupasjonen fikk hun krigen tett på med fangeleirene i nærheten - på Austrått, Uthaug og Hovde. Det er en sjelden kraft i de vevede verkene, både kunstnerisk, politisk og personlig, og de representerer en helt særegen form for modernisme. Hun hadde stor tro på kunsten som uttrykk, at den kunne være med å bety noe for samfunnsutviklingen. Hennes monumentale og sterke anti-fascistiske tepper vakte stor oppmerksomhet på 1930- og 40-tallet, og er i europeisk sammenheng unike – og i dag skremmende aktuelle. Eksempler på dette er vevnader som Etiopia (1935), der motivet er Mussolinis invasjon av Etiopia, Gru (1936) som skildrer Francos herjinger i Spania og Drømmedød (1936), der temaet er fredsforkjemperen Carl von Ossietzktys kamp mot nazismen.

Etter Hans død i 1956 flyttet Hannah Ryggen til Trondheim hvor hun skaffet seg en større vev og større atelier i nærheten av Katedralskolen. Hun beholdt likevel bruket og var ofte på besøk og arbeidet på Ørlandet.

Både vevteknisk og ved valg av materialer var Hannah Ryggen autodidakt. Kunstnerskapet sprang ut av nær tilknytning til naturen og full kontroll over den kunstneriske prosessen: Hun kardet, spant og farget garnet selv - med lokal ull farget av planter hun fant på Ørlandet. Potteblått, også kalt «pissblått», basert på urin, ble hovedfargen i vevnadene og sto for det positive i livet, lengsler og drømmer.

I 1956 fikk hun i oppdrag av arkitekt Erling Viksjø å lage et monumentalverk til det nye Regjeringsbygget: Vi lever på en stjerne (1958). Da terrorbomben gikk av 22. juli 2011 hang det i hovedhallen i Høyblokka i regjeringskvartalet og ble skadet, og ble med det et anti-monument i seg selv - som nå vises under Hannah Ryggen Triennale 2022. Anti-monument I.

Austråttborgen
Det er satt opp busser fra Ørland kulturhus i Brekstad til Austråttborgen på Opphaug. Etter drøye ti minutters kjøretur dukker den mektige borgen opp på en høyde med utsyn over fjorden. Marthe Mindes vakre og vertikalformede monumentalskulptur, Ryggen rak, 2022, som del av Anti-monument III, er plassert et stykke bortenfor borgen, nedenfor parkeringsplassen og med vidt utsyn til havet og borgen. En nesten tusen år gammel lekebåt, funnet ved Ørland hovedflystasjon i 2016, har inspirert henne, og er kraftig forstørret. Verket viser til det å være nykommer på et sted, slik Hannah Ryggen var på Ørlandet i 1924. Skulpturen kobler på sobert vis fortid med nåtid, og Hannah Ryggens kunst med samtidskunsten.

Det er mange fremmøtte til åpningen. Kurator Solveig Lønmo holder åpningstalen ute i borggården før vi slippes inn i de ærverdige og historiske rommene som for anledningen er fylt med Hannah Ryggens verk Vår, Ørland (1956) med Austråttborgens tematikk vevd inn, i dialog med verk av Anne-Karin Furunes, Matilde Westavik Gaustad, Veslemøy Lilleengen og Anusheh Zia. Sistnevntes verk er utstilt i Jomfruburet, og er spesiallaget for utstillingen. Det består av gul ryllik og fjærgress plukket i området av kunstneren selv, poetisk utformet på gulvet med form som et bønneteppe. Med dette verket har hun trådt inn i Hannah Ryggens landskap med fokus på stedets materialpoetiske kvaliteter - og hennes tepper – i installasjons form.

Kunstnernes Ørlandet
Men også andre kunstnere har levd og lever på Ørlandet, blant annet billedhuggerne Jørleif Uthaug (1911-1990) og Astrid Dahlsveen (1929-2012), malerne Ole Juul (1852-1927) og Aud Lilleengen (f. 1938). I dag inntar nye generasjoner den sagnomsuste halvøya – blant annet Sissel Mutale Bergh (f. 1974), Solveig Lønseth (f. 1986) og Andreas öhman (f. 1988). Sissel Mutale Bergh møter jeg på utstillingsåpningen på Austråttborgen, og hun forteller hun har bygget atelier i låven – på nabotomten til Hannah og Hans småbruk, Rønnan, ved Ryggen gård. Hennes besteforeldre kjøpte i sin tid tomten av Hannah og Hans da de hadde det som trangest økonomisk. Etter åpningen tilbyr Sissel Mutale Bergh meg skyss til stedet der Hannah og Hans bodde. Der har jeg fått en avtale med Hans Ryggens slektning, Reidar Hernes, som hjalp kunstnerparet med mye i barndommen. Hans Ryggen var Reidars mormors bror.

Besøk hos Reidar Hernes
Reidar Hernes tar meg vennlig imot og forteller at Hannah og Hans hus dessverre ble revet etter at Hannah døde i 1970. Husene var da i en begredelig forfatning. Reidars foreldre, Else og Mikal Hernes, bygde et nytt kårhus på tomten og en garasje på uthuset. Her bor nå Reidar Hernes og kona. Deler av Hannah og Hans Ryggens hage er imidlertid fortsatt intakt, og Hernes viser meg alle valmuene, plantet av Hannah Ryggen. Jeg blir også vist en del trær, blant annet hestekastanjetreet som Hannah i sin tid plantet – etter å ha tatt med seg en stikling fra sin barndoms kjære Malmö.

Hernes forteller at han var ni år da familien hans flyttet til Ryggen gård, men at han hadde vært mye på besøk på gården og småbruket til Hannah og Hans før det - da han var på besøk på Ryggen gård, der hans mormor, Hans Ryggens søster, bodde.

Hvordan husker du Hannah og Hans Ryggen?
Hannah og Hans var veldig omgjengelige, men det var nok han Hans jeg hadde mest med å gjøre. Han hadde mest tid. Hannah var mest produktiv og satt i veven fra tidlig morgen til seine kvelden. Jeg oppfattet henne nok først som avvisende, men fikk etter hvert forståelse av at hun jobbet fryktelig mye og intensivt. Når hun satt i veven, for eksempel, når jeg kom, måtte jeg gå gjennom atelieret hennes for å komme til Hans. Da fikk jeg grei beskjed om at jeg ikke måtte kakke på døra, jeg skulle bare gå rett inn, og helst ikke snakke til henne hvis det ikke var noe spesielt. Da Hannah tok seg fri, var hun veldig sosial og trivelig. Det var imidlertid sjelden, hun satt i veven. Hun benyttet verken skisser, papir eller blyant når hun arbeidet. Hun hadde alt i hodet der hun satt, med alle de motivene på teppene. Jeg ble etter hvert veldig imponert. Det var egentlig først etter at hun flyttet fra Ørlandet at det gikk opp for meg hvilken personlighet hun var. Datteren Mona flyttet til Malmö da hun ble voksen. Hun var hardt angrepet av epilepsi og fikk aldri barn. Det var en sorg at det ikke ble barnebarn.

Var det mye kontakt mellom familien din og Hannah og Hans?
Hans døde tidlig, bare 60 år gammel, i 1956. Mor og far hadde ikke så mye med dem å gjøre. De omgikkes, men ikke så mye. Jeg var imidlertid veldig mye hos Hannah og Hans. I og med at Hans hadde hatt poliomyelitt som 8-åring, og høyrehånda ikke fungerte, trengte han litt hjelp. Han laget rammer til bildene, kjøpte aldri ferdige rammer, det hadde han ikke råd til. Det første jeg ble satt til da han spurte om jeg kunne hjelpe ham, var å høvle rammer

Var Hans produktiv?
Han malte ganske mye, ja, men det var han som ordnet mat og tok seg av det huslige. Hannah hadde nokså mye arbeid hele tiden. Hans hadde ikke råd til å kjøpe ordentlig lerret, så han malte på huntonitt og striesekker som han strammet opp.

Hvordan kunne en arbeidsdag være for henne?
Hun satt ved veven – fra tidlig om morgenen til seine kvelden!

Unte hun seg mat og drikke?
Det var han Hans som minte henne på at nå hadde han ordna mat, og sa at hun måtte komme og spise! Han fikk alltid svar at han måtte vente litt.

Trengte Hannah din hjelp?
Ja, hun spurte blant annet om jeg kunne være med å bære korg for å samle planter til farging. Da tok vi med oss niste og gikk innover til Myran, en utmarksvei innover. Der var det en liten grøft med bekk, og i grøftekanten vokste det kvitmaure, og det var røttene hun ville ha tak i. Jeg var med å grave dem opp. Hun flira av det at hun tok så mye av den, at det etter hvert ble mindre og mindre kvitmaure. Og hun klarte vel nesten å utrydde planten her i trakten ... Hun var fryktelig selvironisk og gjorde mye narr av seg selv. Jeg hjalp henne med plantebæringen i to-tre år.

Da hun skulle farge garnet, rett borti kanten på myra i nærheten av huset, hjalp jeg Hans med å lage bål. Vi tok ut den store gryta, som nå står nede på Kultursenteret på Brekstad, og hengte den opp på et stativ over bålet. Og så fant vi noen rognkjepper som hun kunne henge garnet på. Når vi fyra på om morgenen og fikk varme på gryta, ville hun være alene. Ingen måtte komme og forstyrre henne! Om noen kom, ble de avvist. Dette sto gjerne på i tre dager i slengen. Det var spesielt, synes jeg.

Hvordan ble kunstnerparet mottatt i bygda?
Da Hannah og Hans, som var odelsgutt på grendas største gård, kom flyttende, så folk i grenda på dem som noen raringer. De var på en måte utstøtt fordi de var kunstnere. Det var imidlertid en familie, en håndverker, som hjalp dem mye, blant annet hjalp han Hannah å bygge vever. Den familien var helt enestående! De hadde også noen venner nede på Innstrand. De hadde imidlertid mye besøk, fra Trondheim og utenfra, og spesielt etter at Hans døde kom det mange på besøk. Det var først da det ble blest om Hannahs arbeider.

De hadde også kontakt med ei dame som bodde i en torvbu, også hun en utstøtt i bygda, fordi hun levde alene med datteren sin og ikke hadde far til ungen. Hun hadde geiter og sauer, og kom med sekker med ull til Hannah. I tillegg kjøpte Hannah ull fra andre. Hannah var et arbeidsjern, sa mormoren min. Og det stemmer. Det var ikke noe kjøpegarn der i gården! Det var om sommeren hun farget garn, og hun passet hele tiden på å ha et lager som skulle vare et helt år.

Våren etter at Hans døde - av hjertesvikt - ble hun syk. Hun sørget dypt. Da ble det ringt etter distriktslegen og hun fikk plass på Sanitetens sykehus. Etter to uker kom hun hjem, og da var hun snar til å takke dem med et stort teppe – som fortsatt eies av Saniteten. 

Det ble langsomt og trasig å bli alene, så det var ofte hun kom bort til mor og far på gården. Etter at jeg ble konfirmert, flyttet hun til byen. Etterpå var hun her mest på ferie. Hun hadde fortsatt veven stående og arbeidet litt. Da hjalp jeg til med å bære, ta inn brensel og slikt.

Hvordan var Hannah og Hans forhold?
Det var veldig sterkt, basert på gjensidig respekt. De samarbeidet godt og var så samkjørte. Hørte aldri et ondt ord mellom dem.

Hannah og Hans Ryggens grav
Jeg må etter hvert bryte opp for å rekke neste stopp - et besøk på Hannah og Hans grav ved Ørland kirke i Brekstad. Hernes tilbyr meg raust skyss. Kona er bortreist med bilen, så jeg blir kjørt i en stor og herskapelig campingbil og blir vist vei frem til graven, en vakker naturstein som Hannah selv valgte ut. Opprinnelig var det plantet oransje valmuer på graven, valmuer som Hannah Ryggen selv hadde sådd. Men, forteller Reidar Hernes, etter kommunen overtok ansvar for graven, ble det satt på en bronseplate på stenen med fester som har rustet, og i tillegg er beplantningen blitt litt ruskete. Han er tydelig beskjemmet over det.

Da jeg atter en gang får tilbud om skyss – til hurtigbåtkaia i Brekstad og dagens siste båt tilbake til Trondheim – er det blitt kveld. Jeg er full av inntrykk; av kraften, kvaliteten, originaliteten og aktualiteten i Hannah Ryggens kunst - som på mange måter går rett inn i samfunnsdebatten også i dag - av hennes betydning nasjonalt og internasjonalt, av Ørlandets forblåste skjønnhet og frodighet og over at så mange av dagens billedkunstnere er inspirert av henne. Hannah Ryggen ruler.

Aktuell som aldri før
Denne uken lanserer Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum triennalekatalogen med utfyllende tekster om årets triennale som kan oppleves i Trondheim og på Ørlandet i hele sommer frem til 14. august. Triennalen inngår også i Olavsfestdagene i månedsskiftet juli-august med Hannah Ryggen festivalkunstner.

Med etableringen av Hannah Ryggen Triennale – hvert tredje år fremover – kan vi bare glede oss til fortsatt fokus på Hannah Ryggens betydning her hjemme – og ute. For ute er hennes verk ettertraktet som aldri før.