Noe er alvorlig galt
Galleri Riis’ utstilling med fotograf Morten Andenæs balanserer hele tiden mellom lyst og lett og mørkt og tungt, uten å falle ned på en av sidene. Her fra den lyse delen. I midten: Morten Andenæs, Hull i himmelen, 2025. Foto: Courtesy of the artist and Galleri Riis, Oslo
Uroen sildrer like under overflaten i Morten Andenæs pene og velordnede utstilling.
Oslo
Galleri Riis
Morten Andenæs
Galleri Riis
Morten Andenæs
Sprekken i gulvet
Utstillingen står til 8. november
Utstillingen står til 8. november
Kunst og kultur som befatter seg med hverdagslivet og uroen som alltid bobler under overflaten der, er en nordisk paradegren. Knausgård, Bergman, Kaurismäki, Tom Sandberg. Kanskje kunne det ikke vært annerledes. Vi er et folk som stort sett oppfører oss etter boken. Vi holder høflig avstand til hverandre og følelsene inne.
Fotograf Morten Andenæs kan også leses inn i denne tradisjonen. Andenæs fotograferer ofte på en nøktern, nesten vitenskapelig måte, som til et oppslagsverk. Andre ganger er fotoobjektet helt underordnet den todimensjonale bildeflaten, hvor farger og former blir noe nytt nærmest uavhengig av objektet. Men uansett om det er portrett, avbildninger av skytevåpen eller fotografi av et skogholt, er billedspråket tilknappet.
Andenæs stiller flere spørsmål enn svar. Hvorfor knuste egget, og hvorfor er det ingen som har plukket det opp? Hva var inne i papiret? Hvor leder den stien inn i skogen? Morten Andenæs, Vrengt og tømt, 2025. Foto: Courtesy of the artist and Galleri Riis, Oslo
Ambivalente kjøleskapsrester
Den saklige stilen, som også preger Sprekken i gulvet, er smakfull og estetisk behagelig, men ikke bare. Bildene er så oppstilte at det oppstår en nerve, man begynner raskt å granske nærmere for å se etter uregelmessigheter. Noen ganger minner det om åstedsfotografier, som zoomer inn og fokuserer på detaljer som før var helt uvesentlige. Nærbildene i serien Rommet rundt stolen #1-3, 2025 er et eksempel: innzoomede bilder som det er umulig å finne ut av, og som ender opp som kun flate, farge og form.
Andre verk er som kjøleskapsrester eller etterlatenskaper: Et tomt eggeskall, krøllet innpakningspapir eller en tom trappeoppgang. Reduksjon (Aske), 2025, viser bare asken som ligger igjen, men forteller ikke etter hva. Et koselig leirbål? Et nedbrent hus? Ambivalensen henger over dette verket slik den gjør det over hele utstillingen. Noe er off.
Morten Andenæs: Vår (sti), 2025
Bokstavelig talt
Parallelt med utstillingen «I Remind Me of You» på Kunstnernes hus i 2019, utga Andenæs romanen «Du, jeg og Erik». Med språket har han fylt ut og gitt kontekst til et kunstnerskap som taler med dempet stemme.
Denne gangen er titlene provoserende bokstavelige. Et foto av månen heter bare Måne, 2025, og verket utstillingen har hentet navnet sitt fra er, vel, en sprekk i et gulv. Sprekker oppstår også i flere titler. Stillebensfotoet av en sitron heter Sitronenen, 2025 (sic!), og et foto av en hvit orkidé har tittelen Gul orkidé, 2025. Det er som om språket og bildene aldri helt kommer i takt med hverandre.
Klassekampen-anmelder Kåre Bulie skrev om en tidligere utstilling at Andenæs’ verk åpnes av fortellende titler. Denne gangen har verket som utelukkende viser aske, fotografert med skrå belysning, slik at det nærmest ligner måneoverflaten, fått tittelen Reduksjon (Aske), 2025. Foto: Courtesy of the artist and Galleri Riis, Oslo
Som en skuddsalve
Monteringen er luftig, foruten i ett rom hvor små bilder kommer skuddsalveaktig tett-i-tett. Her etableres en rytme som gir utstillingen en følelse av sammenheng, tross det motivmessig sprikende utvalget.
Sprekken i gulvet, kunne vært en barneboktittel, men hos Andenæs peker den tydelig mot kollaps. Det eneste som er sikkert med hus, er at de en dag vil rase sammen.
FAKTA
I løpet av utstillingsperioden lanserer Andenæs fotoboken «Hvit stol. Mørkt rom.» (Heavy books)
