Seriøsitet i startgropen

Vilja Houen Askelunds Gotta fight, fight, fight, fight, fight for this love, 2025 og Sondre Røes nettside zero-views.no, 2024. (Foto: Julie Hrnčířová/Studio Abrakadabra)

De to avgangsutstillingene fra Kunsthøgskolen i Oslo vitner om kunstnerkull som mest av alt vil bli tatt seriøst – og som forbereder seg på både det samfunns- og yrkesmessige alvoret etter endt skolegang.

Kunstnernes Hus
Hold\
Avgangsutstilling for masterstudentene i billedkunst ved Kunstakademiet, Kunsthøgskolen i Oslo.
Kunstnere: Carmel Alabbasi, Victoria Alstrup, Vilja Houen Askelund, Åsa Båve, Kim Andreas Roland Berger, Thyra Dragseth, Elise Dypvik, Signe Greve, Lova Hiselius, Mohamed Jabaly, David Tobias Bonde Jensen, George McGoldrick, David Noro, May-Oisín Qviller, Klara Josefin Rosenlund, Sondre Røe, Taylor Alaina Liebenstein Smith, Sanna Sønstebø, Isak Ree Torgersen
Kuratert i samarbeid med Lisa Rosendahl.
05.06.25 – 30.07.25 

Kunsthøgskolen i Oslo
Bli Noe Annet
Avgangsutstilling for de tverrfaglige masterstudiene medium og materialbasert kunst og kunst og offentlig rom ved Kunsthøgskolen i Oslo
Kunstnere: Thisbe Stadler, 
Veronica Lund, 
Amalie Rugård Lerstrup Jensen, Maia Wischuf, 
Johanne Teigen, 
Vilma Edit, Linnea Lundholm, Jenny Hamrell, 
Jasmin Franko, 
Sara Zamecznik, Quin Scholten, 
Frida Svensson, 
Iliana Maria Papadimitriou, Iris Korsnes, 
Kevin Axelsson, Victoria Angelica Schilling Erichsen, 
Ann Edvartsen Hay, 
Anne Wallin Oven, 
Linn Svensson,Ingrid Hopland Gimse
, Terje  Johan Grimen
, Johanne Laache, Finlay J Hall, 
Liselli Grunwald
, Marie Cole, Mimmi Inkeri Koponen
, Jeslen Lee Innocent, Katja Henriksen Schia
, Minseo Kwon
Kuratert av Lesia Vasylchenko og Nikhil Vettukattil.
06.06.–15.06

På Kunstnernes Hus

Det første som møter en i nedre sal på Kunstnernes hus er den illevarslende helikopterlyden fra en av fire videoer som vises som en del av palestinske Mohamed Jabalys My Tent is Not A Shelter (Extract), en installasjon bestående av en kollasj av tøystykker – et teppe, en pressevest, en tskjorte med Gaza-motiv, en t-skjorte med motiv fra Musikkfest Oslo osv. – hentet fra en tidligere installasjon hvor disse utgjorde et telt.

Også David Noro har tydd til kollasj i malerier som gjør seg bedre som en helhet – hvor de gjør seg virkelig godt – enn som enkeltstående bilder. Kollasjens kakofoni slår en som passende for vår tid, hvor det overfladiske, sveipende blikket er i ferd med å gjøre finlesingen komplett utrydningstruet, enda tydeligere eksemplifisert av Sondre Røes nettside zero-views.no som består av konstant oppdaterte tekstfragmenter henter fra rss-feeder på internett.

Åsa Båve har fylt to sengelignende metallstrukturer med såpe. Den ene flytende, den andre tørr, strukket utover som dyrehud. Gjennom utstillingsperioden endrer de sakte konsistens. Den godfæle lukten av tradisjonell såpe skaper vage minner om grovkornet, 50-tallsaktig omsorg.

Carmel Alabbasi & Mustafa Mohana er basert i Oslo og Gaza. I The Architecture of Ambuguity, kan man gå inn i en struktur som består av skadet, grå murstein og elektriske ledninger. På små lapper man kun kan lese under ultrafiolett lys står budskap knyttet til blant annet rasisme og institusjonenes skepsis til ikke allerede etablerte kunstnerskap. (Foto: Julie Hrnčířová/Studio Abrakadabra)

Kunstakademiets studenter har tilsynelatende funnet sammen i en vilje til å skape noe som verken er stygt eller pent, men som balanserer smakfullt i midten et sted.

Isak Ree Torgersen har laget en blomsterbukett av cymbaler plassert på lange vaiere, Vilja Houen Askelund har laget små skulpturer plassert parvis delvis på og delvis utenfor en matte, inspirert av brasiliansk ji-jitsu, mens Sanna Sønstebø bedriver institusjonskritikk i prosjektet Departures, bestående av tre ulike fiktive audioguider.

Utstillingen fortsetter i flere av «bakrommene» på huset: Akademirommet, ulike trapperom, og oppe på loftet oppe blant det durende ventilasjonsanlegget, hvor May-Oisín Qviller, David Tobias Bonde Jensen og Taylor Alaina Liebenstein Smith har samarbeidet om ulike prosjekter knyttet til mikroliv – organismer funnet blant annet i permafrost og på egne kropper.

Mørkeloft. Øverst i Kunstnernes hus har May-Oisín Qviller, David Tobias Bonde Jensen og Taylor Alaina Liebenstein Smith samarbeidet om å lage en installasjon hvor lysbilder, mikroorganismer og mytiske dyr skaper en mystisk stemning. (Foto: Julie Hrnčířová/Studio Abrakadabra)

Lova Hiselius (ekle grønne malerier av fontener) og Thyra Dragseth (film av en dyrisk menneskefigur i bevegelse, vist på 9 ulike flater samtidig) deler et dulgt siderom på en måte som utviser fruktbar interaksjon mellom de ulike kunstnerskapene. Det samme kan sies om det lyse og mer lavmælte rommet med Kim Andre Roland Bergers malerier og Signe Greves skulpturer i skummadrassstoff og pappmasje. På et fiktivt bakrom kan man innta rollen som vekter som spiser Safari-kjeks og ser på overvåkningsvideo (George McGoldrick).

I teksten som innleder utstillingen vises det til et falleferdig skilt med skriften «Statens kunstakademi» på baksiden av huset fra tiden det holdt til her. Skiltet har i mange år blitt holdt oppe av et stillas. Stillaset blir gjort til symbol på støttende strukturer, men også som «en slags hinne\et klede\en temporalitet\en påminnelse om noe uferdig».

Er det et forsøk på å fraskrive seg ansvar? Formuleringen virker litt som en kronglete måte å si at denne utstillingen er laget av uferdige kunstnere (altså studenter) som har gjennomført en utdanning over et visst tidsrom (temporalitet). Mulig har jeg misforstått noe, men det fremstår likevel for meg som at klassen i løpet av masterprogrammet har lært seg det viktigste, nemlig å pakke kunsten inn i det språket det profesjonelle kunstfeltet krever av den.

På Kunsthøgskolen i Oslo

Bli Noe Annet er ikke like lavmælt som Hold\. Til felles har de at de benytter seg av sine respektive bygningsmassers kriker og kroker i tillegg til tradisjonelle visningsrom malt helt sort, hvitt– eller i et tilfelle en rosa som gir følelsen av å befinne seg på et regionalt kunstsenter.

Khio-studentene har fordypet seg i enten keramikk, grafikk og tegning, tekstil, metall- og smykkekunst, og tittelen Bli Noe Annet er mer enn vag nok til at alt passer inn selv om det spriker i de fleste mulige retninger.

Vibber av regionalt kunstsenter. Fargen blir vel dominerende i et rom hvor det allerede skjer mye. (Foto: Jonas Carlsen)

Naive og småbarnslige verker er absolutt fortsatt en greie. Keramikken ender ofte opp der enten den vil det eller ikke, virker det som. I kulturen som sådan er de siste årenes søken tilbake til søt, trygg barndom på vikende front (tenk fargerike hekle-luer) til fordel for mørkere og mer kaotiske uttrykk. Noe som trolig forteller oss at mange har begynt å ta samfunnsutviklingen innover seg på ordentlig og ikke lenger tror på at det er mulig å flykte inn i seg selv og sitt.

Terje Grimens kommenterer akkurat det. Eidsvolls plass, 27.01.2024 med motiv fra en brutal Palestina-demonstrasjon består av tepper som dekker gangbanen når man beveger seg gjennom fellesarealet, slik at man må konfronteres med budskapet. Samtidig blir teppene ofte bare en hindring mellom punkt a og b, som man passerer hurtig gjennom, uten å stoppe opp og reflektere noe mer. Et tydelig bilde på hvordan grusomheter som Gaza blir dagligdags bakgrunnsstøy alt for raskt.

Terje Grimens Eidsvolls plass, 27.01.2024 (2025) er et av flere verk som tematiserer folkemordet i Gaza. (Foto: Jonas Carlsen)

I opposisjon til alt som har med det stadig skiftende mediebildet og den raske oppmerksomheten å gjøre, finner man en rekke verker som betoner det tradisjonstunge og tidkrevende ved håndarbeidet. Frida Svensson har brodert små «steiner» som ligger på bakken. Johanne Laache har vevd ordløse brev, hvor kun stingene minner om noe som kan dechiffreres. Linn Svensson bruker tekstilarbeidet på helt motsatt måte, med broderier av byråkrater i dress som visuelt kommuniserer rett fram på tegneserievis.

Tidløst? Frida Svensson har brodert 85 steinaktige små skulpturer og plassert dem ved siden av ekte stein (I want to be rock and mineral, time and space (2025)). I bakgrunnen er Johanne Teigens tekstilverk Pendlaraugneblikk (2025), som inspirert av den omskiftelige byen. (Foto: Jonas Carlsen)

Det er en haug med andre verker som denne teksten ikke rekker å omtale. Iliana Papadimitrou har laget vegghengt keramikk hvor det bare står «jævla bra» i notatene mine. Ann Edvartsen Hays prosjekt om gruven Knaben og metallet molybdenite er fascinerende. Jeg biter meg også merke i at den identitetspolitiske debatten som har herjet både kunsten og samfunnet de siste årene kommenteres negativt av koreanske Minseo Kwon, en bølge av kunstnere med ikke-vestlig bakgrunn som er lei av å representere «mangfold».

At verden generelt er et stadig mer alvorlig sted, og at studentenes forestående liv som profesjonelle kunstnere er et bikkjeliv, kommer til syne hos mer eller mindre alle kunstnerne i form av en innstendig seriøsitet. Den eneste som ligner på humor er Finlay J. Halls The Imaginary Choir, en performance hvor et kor lytter til et opptak han har gjort utenfor Khio, og forsøker å gjenskape alle de tilfeldige lydene (stort sett bruset fra elva) i real time. En liten feiring av det å komme sammen i grupper for å gjøre noe som får en til å smile.

    Stikkord