Historier om fravær
Utstillingen handler både om farsfravær og fravær av tilhørighet. Abletts foreldre vokste begge opp med å tro at hjem var et annet sted, som det så vakkert uttrykkes i filmen. Amber Ablett, My Fathers Left, 2024 © Amber Ablett. Installasjonsfoto av Istvan Virag.
I utstillingen My Fathers Left vever kunstner Amber Ablett sin personlige historie sammen med en mer universell refleksjon over hverdagsrasisme og kolonialisme – alt dette er fortellinger vi kjenner godt fra før, men som vi åpenbart trenger å høre igjen.
Oslo
Atelier Nord
Amber Ablett
My Fathers Left
Utstillingen står til 4 mai, 2025
Når man heiser båter opp fra vannet, skjer det ved hjelp av en lignende struktur som for tiden fyller salen på Atelier Nord. Selve båten har forlatt åstedet, men man kan sette seg inn i skulpturen for å oppleve lyd- og bildeinstallasjonen My Fathers Left. Jeg kjenner meg hjemme i den, fordi jeg selv har erfaring med å dra min farfars båt opp i naustet ved hjelp av en slik. Det er montert flere høyttalere på skulpturen, og jeg setter meg nærmest den med en hviskende stemme. Jeg leser i den korte utstillingsteksten at referansen til båter på havet er ment å knytte kunstnerens personlige historie til alle de fedrene som har reist over havet. Stavingen av Fathers i tittelen, i stedet for Father's, skaper tvetydighet og fremhever fraværet på en mer kollektiv måte. På filmlerretet ses en metallbrygge og deler av en tralle. Vi hører folk snakke og le, men ser kun bryggen og bølgene rundt den. Fortellerstemmen sier: 'En plutselig ankomst, og historien avslører seg selv.' Setningen vekker min nysgjerrighet: noe har skjedd, men hva? Det har vært en båt her, men hvor er den og passasjerene nå?
Opprinnelig utviklet på bestilling for festivalen Borealis i Bergen 2024, vises utstillingen nå i Oslo. Den lar seg lese som en kommentar til hvordan rasistiske stereotyper påvirker vår virkelighet. Amber Ablett, My Fathers Left, 2024 © Amber Ablett. Installasjonsfoto av Istvan Virag.
Gjennom bruk av tekstil og musikk får vi muligheten til å reflektere over mer enn bare farsfravær. Utstillingen tematiserer også hverdagsrasisme og kolonialisme. I sangene ligger det kommentarer om hva det innebærer å være en brun kropp, og om hvordan det er å leve med en birasial identitet. Rundt benkeradene er det drapert et tekstil i et rutete mønster som henger fra taket. Det lette bomullsstoffet og mønsteret minner om det som brukes til hodetørkler eller flagg. Det er knyttet som skipstau og skal, ifølge kunstneren, også reflektere rundt britisk kolonialisme gjennom tidene. Sittende inne i installasjonen blir det umulig å ikke også tenke på alle menneskene som kjemper for å overleve i de altfor små båtene over Middelhavet.
Det viklede tauet er også ment for å fortelle historien til britisk kolonialisme. Amber Ablett, My Fathers Left, 2024 © Amber Ablett. Installasjonsfoto av Istvan Virag.
Den handler om å ikke høre til. Abletts mor kom til London fra Irland, faren fra Trinidad, og de møttes i et fellesskap basert på å aldri være helt hjemme. «Begge vokste opp med å tro at hjem var et annet sted», slik det artikuleres i filmen. Utstillingen handler om fravær av trygghet og tilhørighet, og Abletts personlige undersøkelse av hvordan hennes familiehistorie har påvirket henne, har blitt en vellykket utforskning av det som gjelder for flere.
