I et evighetsperspektiv

Kristiansand
Kunstsilo
Tid
Mette Tronvoll
Utstillingen står til 25. mai

Ideen om tid når vi snakker om fotografi er åpenbar, men Mette Tronvoll insisterer på at vi skal reflektere over den. Da jeg intervjuet Tronvoll for kanskje ti år siden, sa hun at hun følte seg som en dinosaur som fremdeles arbeidet analogt. Det samme sa hun på scenen under kunstnersamtalen i forbindelse med utstillingen Tid på Kunstsilo. Likevel fortsetter hun, fast bestemt på å holde på filmrullene og fremkallingsvæsken for å skape det hun kaller sirkulære fortellinger om tid. Balanserende i en båt i sterke bølger, fokuserer hun på en klippe i havet, trykker på avtrekkeren, ruller frem filmen og tar et bilde til. De fire store rommene i andre etasje i den enorme siloen viser hav, skog, mennesker, hus og naust, fotografert flere ganger, både på ulike tidspunkter av døgnet og til ulike årstider. Hun skaper disse repetisjonene for evigheten – av kysten og naturen på øya Hidra ved Flekkefjord – og det fungerer. Når jeg ser på bildene, føles det som om jeg er i den båten sammen med henne.

Aldring
Det hele åpner dog retrospektivt med serien Age Women 25-90 fra 1994. På veggen før man kommer inn i salene ser vi fire eldre og fire yngre kvinner, alle fotografert stående foran det samme brunrøde lerretet. 

I anledning Tid har Tronvoll gjen-fotografert de fire kvinnene som var unge på nittitallet til serien Age2024, som er installert rett ved siden av. Også denne gangen står kvinnene foran den samme bakgrunnen som også er inkludert i utstillingen. Kvinnene er fascinerende å betrakte; de er eldre, den enes hår er grått, men på mange måter er de fortsatt de samme. De store printene med den brunrøde fargen står flott mot den lyseblå veggen og skaper en fin åpning for temaet tid.

Meditative motiver
Utstillingstittelen lever i alle Tronvolls repetisjoner, som i rommet med de mange fotografiene av klippene i havgapet, hvor bildene er beskrevet med tidspunktene de ble tatt. En anmelder mente Tronvoll burde ha jobbet mer komposisjonelt med hvert bilde, for at det ikke skulle bli en ren virkelighetsrapport, og at det ble vanskelig å forstå hva man egentlig ser på. Men, du ser det du ser, og jeg tror på Tronvolls idé om å faktisk stille ut tiden. Hvorfor skal vi ha ting forklart i et bilde eller en serie? Et fotografi handler vel så mye om det som kanskje har skjedd før bildet tas, eller det som kanskje skjer I etterkant. Du må skape din egen historie. Jeg vil gå ut av en utstilling med en ny følelse eller tanke, og gjerne flere spørsmål enn svar. Ellers vet jeg ikke hva poenget med å se kunst er.

Jeg brukte mye tid i rommet som viste hav og horisonter.Tronvoll er verken den første eller den siste til å velge slike motiver. Jeg er for eksempel fan av den japanske fotografen Hiroshi Sugimotos Seascapes, og det er noe av den samme meditative følelsen han formidler til sitt publikum, som Tronvoll klarer å skape her.

En annen sekvens setter seg fast i meg: et bilde av en mann liggende i en sykeseng, etterfulgt av to bilder fra en urskog. Det er for så vidt banalt, men det minner oss om at vi en dag skal forsvinne, og det er jo likt for alle. Ikke noe nytt i det. Likevel: det at mannens skuldre i sykesengen gjentas i mosen på de andre bildene, og skogen blir et slags teppe over den syke, det er enkelt og vakkert.

Tidlige arbeider
For å utdanne seg som kunstfotograf dro Tronvoll i sin tid til New York og studerte ved Parsons School of Design noen år før det ble etablert en egen utdanning for kunstfotografi ved kunstakademiet i Bergen. Tronvoll hentet tidlig inspirasjon fra Düsseldorfer Fotoschule og Bernd og Hilla Becher, som brakte fotografi bort fra historiefortelling og mot kunst. Bechers' svart-hvite serier av industrielle objekter i Ny Saklighet-tradisjonen hadde stor innflytelse på henne. I New York fikk hun jobbe i Jan Groths atelier med studiofotografi. Et eksempel på hennes tidlige arbeid er serien Double Portraits, som består av diptyker av enkeltpersoner i studio. Et av portrettene er med i Tid. Fra en rekke portretter tatt på kort tid, velger Tronvoll ut to som viser små endringer i posering, humør og ansiktsuttrykk. Som hun skriver om serien, har motivene beveget seg lite, men tankene deres har flyttet seg et annet sted. Hun vil utforske idéen som er tillagt Cartier-Bresson om det «avgjørende øyeblikket» innen fotografiet, Tronvoll vil se på hva som skjer i øyeblikket som kommer rett etter.

Senere ble naturen Tronvolls atelier. Hun erfarte at det var viktig å være et sted over tid, som i serien Isortoq Unartoq fra to reiser til Grønland, der Tronvoll tilbrakte tid i landskapet, eller på øya Goto-Fukue, en del av øykjeden Goto Retto i Øst-Kinahavet i Japan, hvor hun fotograferte de som samlet tang. I tillegg dokumenterte hun sine reiser med nomader i Mongolia – alle prosjekter med idéen om å være på samme sted i en lengre periode slik at de hun fotograferer blir til visualisert tid. Jamfør bildene i den aktuelle utstillingen fra Hidra. 

Ser vi egentlig den tiden vi er i? 
Tronvoll har tidligere referert til August Sander og hans prosjekt Mennesker i det 20. århundre, hvor han dokumenterer ulike tyske samfunnsgrupper og gir et tidløst portrett av det tyske samfunnet. Hennes referanser til fotografen, som vi ser i den nevnte serien AGE Women, har vi også sett tidligere, særlig i utstillingen Norge på 2000-tallet, Kapittel 1 på Galleri Brandstrup i Oslo i 2022. Tittelen refererer tydelig til Sanders, men Brandstrup-utstillingen gapte over for mye, mens utstillingen i Kunstsilo på en mer presis måte fanger et øyeblikk i Norge som kanskje trenger slik dokumentasjon før det er for sent. Mette Tronvoll sier selv under samtalen at hun gjerne vil fange det som er i ferd med å forsvinne, og at hun har ønsket å dokumentere vår samtid gjennom fotografiet. Men hvordan ser man sin samtid mens man er midt i den? I det øyeblikket bildet tas, er det jo allerede historie, som hun selv påpeker. Denne utstillingen blir derfor en tankevekkende kommentar til hvordan vi står i det vi er i ferd med å miste, uten å ta det inn over oss.