Hvem eier blikket?

Orupabo, som er utdannet sosiolog og har jobbet blant annet ved Pro Senteret i Oslo, har laget slike collager siden videregående. Instagram ble en viktig plattform for publisering av bildene, både levende og stillbilder, som stiller spørsmål rundt kjønn, identitet og etnisitet. Hun liker å sette sammen bilder som ikke har noe til felles, og se hva som skjer når det skapes nye narrativer rundt dem. 

Arbeidsmetoden hennes er tydelig i verket Cloud of Confusion, hvor 12 kvadratiske bilder er montert som en slags Instagram-grid – en installeringsstrategi hun har brukt i tidligere utstillinger, og som finnes i flere verk på museet. Tittelen er bokstavelig, det er vanskelig å avkode de tolv utklippene og når jeg nærstuderer flere av bildene er det noe som skurrer. Jeg føler meg som tegneseriefiguren som tar seg til hodet i det ene bildet. Også i den korte, men dypt ubehagelige filmen Over the Edge i et tilstøtende rom. En stor skjerm viser en loopet video-collage satt sammen av tre klipp, blant annet en medisinsk undersøkelse av en kvinnes genitalier. I utstillingsflyeren beskrives filmen som en kommentar på Orupabos møte med det norske helsevesenet da hun fødte sitt første barn, og det som føles som et overgrep på skjermen, blir enda vondere å tenke på. 

Sosiologen er til stede i mange av verkene, som i veggtapeten Lead by the Nose, som kan sees på mezzaninen. Et pornografisk bilde er dekket med en barnetegning laget av Orupabos datter, som skjuler kjønnsorganene. Tegningen viser en prinsesse med langt, rett hår, en tydelig forherligelse av den hvite kvinnen, mens den bakenforliggende bildet viser en brun kvinnekropp midt i en seksuell akt, med bundne hender. Kunstneren sier under pressevisningen at hun ønsker å vise frem den nakne kvinnekroppen uten å seksualisere den. Men er dette mulig i et bilde som også inneholder bondage og dildoer? Jeg klarer ikke å se forbi de effektene; det blir til at jeg leser bildet som et uttrykk for dominans, til tross for barnetegningen. 

Jeg tenker over dette også i det siste rommet som viser House Party, et forvokst dukkehus med filmer projisert på utsiden. Orupabo jobber med video på samme måte som med bildene sine, ved å sette sammen ulike klipp og utdrag fra funnet materiale. Her ser vi en film fra en fest med folk som danser, og en annen fra en skrekkfilm der en manns hud er i ferd med å smelte – dette mens han forgriper seg på en delvis bevisstløs kvinne. Dukkehuset er utilgjengelig – det er ingen dører eller vinduer, og det er akkurat for lite til at man kan gå inn i det, noe som virkelig heller ikke frister. Samtidig vil jeg hjelpe kvinnen, få sagt fra til de som danser. 

Denne utstillingen er Orupabos største så langt, og mens en anmelder mente at hun har fått mer plass enn hun er klar for, mener jeg at hun burde ha fylt salene for lenge siden. Alle lagene i denne utstillingen åpner for flere spørsmål enn svar. Da jeg intervjuet Orupabo i forbindelse med en tidligere utstilling, sa hun at det visuelle favner mye mer enn tekst kan uttrykke om den problematikken hun ønsker å belyse. Dette sitatet tenker jeg på mens jeg går rundt på museet. Hennes unike collager av funnet materiale får meg til å skjerpe blikket i det uoversiktlige bildehavet som vi alle er omgitt av.