Kudos til knapphetens etikk

Gjenboer har ingenting å gjøre med gjenferd, kan en Aftenposten-artikkel om boligmarkedet fortelle oss. Eiendommelig har tilsvarende lite å gjøre med eiendom, men både verker og tittel inviterer til å røre litt rundt med begreper og betydning i Martin Sæthers utstilling på galleriet VI, VII (navnet skal uttales «sixes and sevens» etter et gammelt terningspill), beliggende i Oslos fasjonable nye bystrøk i Bispevika. Gjenboer sniker seg tett innpå og inntil kjente, men stort sett ganske så lite aktete mønstre og overflater i hjemmesfæren.

Nærmere bestemt sikter Sæthers arbeider inn på noe så prosaisk som servietter og strietapet. Gjenboer er både litt tørr og eiendommelig tørrvittig, slik den holder fram en tilsynelatende uopphørlig tålmodighet og nysgjerrighet over interiørets mest trivielle bestanddeler. Utstillingen består av elleve små til mellomstore bilder og bilde-objekter: collager av blomsterdekorerte bordservietter og avstøpninger i gips og pappmasje av strukturen i striestoff. Og for dem av dere som kanskje vil innvende at toalettpapir er et vel så trivielt materiale som strietapetet, så har Sæther gjort bruk av det også, i utstillingen Toile på UKS i 2019. Han synes åpenbart å trives med å liste seg inn over intimgrensene og løfte fram estetikken i private og alminnelige materialer. Og han gjør det på et vis som er både forunderlig original og estetisk kresen, og med en konsekvens som påkaller både anerkjennende og lattermilde nikk. Det er jo noe aktverdig og muntert over et kunstnerisk prosjekt som bokstavelig talt kan blomstre slik i estetikkens nullpunkt.

Martin Sæther, Untitled, 2022, collage på papir. Foto: Istvan Virag.

Det intime nabolaget
Apropos eiendom: Galleriet er beliggende midt i byens nye in-strøk innerst i Bjørvika, hvor det på fine dager kryr av alt fra turister, restaurantbesøkende og morgen- og kveldsbadende, kajakkpadlende lokalbefolkning til kulturfiff og ynge nyrike i snertne leiligheter. Munchmuseet, Operaen og Sørenga er rett om hjørnet, Kunsthall Oslo ligger i Barcode på andre siden av Dronning Eufemias gate, og galleriene Kösk og QSPA (Queen Sonja Print Award) er nærmeste naboer i strøket som har fått navnet Vannkunsten. Den organisk anlagte og landsbyaktig tette bebyggelsen er iøynefallende intim, og du kan knapt bevege deg noe sted langs smug og kanaler uten å titte inn i leiligheter og opp på balkonger. Også inne i VI, VIIs lyse lokaler, med store vindusflater fra tak til gulv, får man følelsen av å bli betraktet fra naboer i leilighetene like ved, eller selv titte like så mye på kunsten som på beboere og folkeliv utenfor. Det er følgelig innsyn i mengder; Sæthers tittel er slik sett på kornet. 

Gjenbrukets adling av mennesket
Så kan man eventuelt gjøre seg noen tanker om den litt nostalgisk-romantiske impulsen i å løfte fram det ukule strietapetet og gamle bordservietter i det mest interiørtrendy strøket i Norge akkurat nå. Det er ikke her man finner gammel strie og ledningsstumper langs slitte listverk, overmalt til det bare er myke konturer igjen av mønstre og profiler. Sånn er det med eldre boliger. Vegger pusset opp og malt over gjennom generasjoner, som vitner etter andre gjenboere – som gjenferd i kåken.

Sæthers strie-avstøpninger på VI, VII blir sånn sett mest å oppleve som en betenkning for innsyn fra velstanden utenfor. Utstillingen framstår som malerier i visuelt gjerrig grisaille-teknikk, i gråtoner, uten andre motiver enn refleksen etter overflatestrukturen de er avtrykk av. Gjenboer er en kudos i småformat til knapphetens etikk, og til gjenbrukets adling av mennesket.