En midlertidig plass i samlingen

Et av bestillingsverkene til åpningen av nye MUNCH den 22. oktober i år var performancen Permanent Collection av den rumenske kunstneren og koreografen Manuel Pelmuș. Verket er en del av MUNCH live, museets nye satsning på musikk, performance, film og samtale. I Munchmuseets sjette etasje, i salen med dobbel takhøyde, spesialbygget til noen av Edvard Munchs aller største malerier, oppførte seks dansere, herunder Manuel Pelmuș en fire timer lang, intens danse-syklus – imponerende 10 kvelder på rad (med ett avvik). I performancen som, blant annet, kan gi assosiasjoner til fremføringen av et bevegende symfonisk verk, gjenskaper danserne Ingunn Rimestad, Jens Trinidad, Ornilla Ubisse, Benjamin Boar, Elizabeth Ward og Manuel Pelmuș allerede eksisterende kunstverk og kulturelle artefakter som handler om solidaritet og felleskap.

Bevegelse som virkemiddel
Publikum hører tekstutdrag fra den foreslåtte nye definisjonen av «museum» fra ICOM, vi gis assosiasjoner til Hannah Ryggens Fiske ved gjeldens hav (1933) og vi gjenkjenner skulpturgruppen Fabrikkjentene (1986) av Ellen Jacobsen. Dette skjer gjennom en innøvet koreografi og kropper som på et vis imiterer nevnte kunstverk. Danserne fremfører det hele på en overbevisende og overraskende måte. Noen ganger i samlet trupp, andre ganger en og en eller i mindre grupper. I vanlige klær og sko blender de, i sammenhengen små «figurene», inn blant publikum, men de skaper også en viss friksjon i rommet. For mens publikum ser opp på de svære maleriene til Munch, står, går og ligger levende danseutøvere foran kunstobjektene og forstyrrer muligheten for rolig betraktning og kontemplasjon av Munchs kunst. Spesielt inntrykk gjør gjenskapningen av den allerede nevnte skulpturgruppen Fabrikkjentene (permanent plassert på Beierbrua, bydel Sagene i Oslo) og en hissig og ekspressiv realisering av et utdrag av Gertrud Boden Wiesers Demon Machine fra 1931.

Danserne går aldri i direkte dialog med Munchs arbeider montert i den store samlingsutstillingen (Solen, Forskerne, Mot lyset), men de svære maleriene klinger selvsagt med i publikums opplevelse av performancen. Som publikum undres man over hva perfomancen vil uttrykke og, i den forbindelse, hva den ønsker å utrette. Noe stort mer enn dèt – å sette i gang tankeprosesser som kanskje spinner videre i publikums liv utenfor museumsinstitusjonen – kan en kunstner ikke håpe på i første omgang.

En form for permanens
I en kunstnersamtale med dekanen ved Kunstakademiet i Oslo, Sarah Lookofsky, på Munchmuseet fredag i forrige uke, fortalte Manuel Pelmuș at et av målene med performancen var «å demonumentalisere det monumentale ved Munchs kunst». I samme samtale redegjorde Pelmuș også for tilblivelsen av verket og fortalte om hvordan han hadde jobbet med å trekke de skjulte historiene til de internasjonale bygningsarbeiderne som har bidratt i byggingen av MUNCH inn i sitt verk.

Pelmuș understreket også at han gjennom Permanent Collection ønsker å utfordre tilvante forestillinger – i en mer utvidet forstand – om hvem som er innenfor og hvem som er utenfor, og dessuten bringe opp til diskusjon hvem som har rett til å eie hva. Manuel Pelmuș plasserer i den aktuelle performancen det utsatte mennesket og den sårbare menneskekroppen over kunstobjektene og over de blytunge museumsinstitusjonene. Et slikt tankegods og et slikt konsept gjør inntrykk og setter, i det minste, varige spor i sinnet.

Informasjon om det videre programmet til MUNCH live finner du her.