Stier ned til vannet

BERGEN
Oscar Tuazon
Water School
Bergen Kunsthall
Står til 9. april

Bortenfor abstraksjonen
«There is a limit to abstraction». Ordene er Oscar Tuazons, gjengitt i forbindelse med utstillingen Water School som for tiden fyller Bergen Kunsthalls uklanderlige saler. Den amerikanske kunstneren har lenge vært assosiert med skulpturer i grenseoppgangen til arkitektur. Det nikkes til minimalisme og konseptkunst via et ofte hardtslående formalt språk og materialer som stål og betong, tre og glass. Nå søker Tuazon seg til vannet, som essensiell ressurs i behov for vern.

Tuazons pågående prosjekt «Water School», som startet i 2016, danner bakgrunn – i dette ligger et uttalt engasjement, men også et større opplysningsprosjekt tuftet på aktivisme. I hans egen beretning ble han trigget av å besøke Standing Rock-leiren samme år, da hundrevis av demonstranter anført av Sioux-stammen Standing Rock og miljøvernere protesterte mot den planlagte oljerørledningen Dakota Access Pipeline, en trussel mot Missouri-elven og rent drikkevann. Også Oljefondet var involvert i det omstridte prosjektet, og DNB valgte å trekke seg ut. For Tuazon representerte leirens midlertidighet, med telt og nomadiske strukturer, en følelse av å komme hjem, i den forstand at han som kunstner opptatt av arkitektur så en mulighet for å bruke kunsten som verktøy for å forsøke å løse problemer. Dermed satte han og samarbeidspartnere seg fore å kartlegge reguleringen av tilgang på vann og utforske vannets infrastruktur. I 2018 grunnla Tuazon Los Angeles Water School (LAWS) som et utdanningssenter rundt vann. Det sosiale og samfunnsorienterte arbeidet griper rett inn i kampen om vannet som tradisjonsbærer og sårbart eksistensgrunnlag for urfolk, som her i landet får en klar parallell i slaget rundt Altavassdraget som definerende for samisk motstand.

Vannet som skole
Her til lands oppleves fortsatt vannet i springen som uuttømmelig, samtidig som vann ute av kontroll er et mareritt. På bergensutstillingen blir vannet i vid forstand en livsviktig knapp ressurs, mens referansene til USAs urbefolkning er mindre umiddelbart tilgjengelige, mer perifere. Opplevelsen av Tuazons materielle utprøvninger er mer fysisk opplevd. Fire geometrisk formede paviljonger laget i papp, kryssfiner og tape tar plass fra sal til sal. Paviljongene er nedskalerte versjoner av en tidligere realisering av Water School: Los Angeles Water School, Cedar Spring Water School, Great Lakes Water School og White Earth Water School, hvis bakgrunn og tilhørighet er forklart i tekstoppslag. En film innerst i lokalet er også en nøkkel til å forstå konteksten for prosjektet.

I en annen geografi, og i en kunstkontekst, fremstår skulptur og arkitektur som et støttende rammeverk rundt den overgripende tematikken – en vannets politikk som på ingen måte er uttømmende, men bare punktvis registrert. Stedene får betydning – de som oppleves på stor avstand og stedet som nærværende og modellert kunstrom. Den stedsspesifikke tilnærmingen til Tuazon har flere bunner: Arkitekturmodellene refererer til noe som har foregått andre steder, og gjenoppføringen blir et ekko. Samtidig oppstår det noe nytt: som når han har hentet et nedkuttet tre fra Fløyen i en av paviljongene, hogd grunnet vedlikehold. Nå stikker den avkuttede stammen og grenene opp gjennom en luke i taket, både livlig og amputert, opp mot overlyset. Treet har blitt midtpunkt i en slags fonteneskulptur, hvor vann plasker rolig i et kretsløp. Naturen er egentlig hovedkarakter, symbolsk forflyttet inn i kunstrommet som for Tuazon blir et egnet sted for samtaler og samarbeid.

Til tross for de superenkle materialenes hint om noe nødtørftig og midlertidig, virker konstruksjonene påfallende stabile, med atmosfæriske lysinnfall. Dette er rom med gode proporsjoner, rene linjer og luftige åpninger, og basert på sirkelen som grunnform får disse bygningsskissene en avklaret og presis karakter. Den gjennomarbeidede materielle basen motvirker insisterende skolemessige instruksjoner. Paviljongene virker bent frem vennlige og åpnende gjennom sin eksakte utføring; her er ingen ekskluderende følelse av pågående workshop med etterlatt rot og halvkvedet dokumentasjon du uansett ikke finner ut av eller spiller noen aktiv rolle i.

Sosiale skulpturer
Man kan gå inn i paviljongene, vandre tvers gjennom, rette blikket mot fargesterke, dels monokrome glassvinduer (solgult, vannblått) med sirkel som motiv, og sette seg ned på smale pappbenker i linje med arkitekturen. På den måten fungerer også den provisoriske arkitekturen som visningsrom. De pulvertrykte vinduene rendyrker den glassklare estetikken i paviljongene, laget med emaljeglass på doble glassplater – slik at de representerer to ulike verk sett innenfra og utenfra. Sirklene gjentas også i en serie tegninger laget med speilelementer på et historisk brev. Etterbildet på netthinnen etter utstillingen er sirkel på sirkel, men det er en narrativ variasjon i glassets kombinasjon av teknikker som maleri og silketrykk – man kan skimte flammer, trær og skimrende vannspill, men også portretter av urfolksaktivister som Sitting Bull. Flere av disse glassvinduene med resirkulerte trerammer vises også som serielle arbeider på vegg, noen henger som attraktive og emblematiske lysende måneskiver.

Tuazons vekt på samarbeid blir sterkest manifestert i noen fantastiske masker i tre, én påført hvite fjær, en annen med integrert fuglekropp og grafisk fargebruk, hovedsakelig plassert over inngangene, laget av Lawrence R. ‘Ulaaq’ Ahvakana, en innfødt Alaska-kunstner og mentor for Tuazon. Tuazons egne frittstående skulpturer, blant annet en trestamme med lysstoffrør og betongfot, spisser kantene med stor presisjon.

Formgivning av motkultur
Tuazons geopolitiske nedslag i amerikansk urfolksvirkelighet kan ses i ledd med en akutt bevisstgjøring som følge av den globale ressurskrisen, i kontrast til et mer autonomt, mer selvrefererende kunstnerskap. Samtidig er det verdt å merke seg at han hele tiden har jobbet med en menneskelig skala i sine skulpturer, og testet ut modeller for kollektive møteplasser, ofte basert på utopisk arkitektur fra 1960- og 70-tallet. Den pedagogiske grunntanken, slik den er formulert i utstillingen, er at Water School skal være en invitasjon til å tenke sammen med kunstneren og hans læremestre rundt vannets kosmopolitikk med et urfolksperspektiv som utgangspunkt. Tuazon skaper en luftig og åpen situasjon som samtidig er en politisk ytring, men hvordan denne pedagogikken- og det reelle læringsutbyttet arter seg i praksis, er mer uklart. Diverse arrangementer skal finne sted i løpet av utstillingsperioden, men kunnskapsinnhentingen får også en fysisk manifestasjon i biblioteket som er integrert i en av paviljongene, hvor det handler mye om vann og økologi. Da jeg var på besøk, var det heller glissent med publikum, som gikk alenegang. Det sosiale aspektet, og håpet om mobilisering, ligger altså latent, men like mye som abstrahert scene og produktiv idé om rennende kretsløp enn som vekslet inn i utvetydig handling.