Kald, mekanisk vind

Sparebankstiftelsen DNBs stipendutstilling 2022
Kim Hankyul
Jacky Jaan-Yuan Kuo
Lesia Vasylchenko
Oslo Kunstforening
Står til 29. januar 2023

Kritiske tider
Oslo Kunstforenings historisk betydningsfulle bygning fra gamle Christiania er igjen ramme rundt stipendutstillingen til Sparebankstiftelsen DNB – en merkevarebyggende, men også samfunnsbevisst satsning på kunst, hvor en faglig sterk jury står bak spakene. Hva slags signaler sendes ut denne gang? Årets utstilling synes å være direkte påkoblet en mørk og kald virkelighet, nå som neglebitende dyrtid har fått et comeback, klima sliter og det er krig i Europa. Det nervøse forholdet til grunnkapital og framtid, en ny normal, er i så måte tatt opp i en større enhet.

Utstillingen er hakket tightere enn hva jeg kan huske fra tidligere år, og reflekterer en følelse av risikabel samtid (med fare for at det går inflasjon i «krise» som eneste gangbar mynt). De tre utvalgte kunstnerne synes nærmest å ha samarbeidet om et stringent uttrykk: Utstillingen er kuratert på en måte som ikke alltid er tilfelle med disse ofte spredte presentasjonene. Arbeidene gir til sammen et alvorlig og analytisk inntrykk, særlig fortrolig med teknologi. Alle de tre kunstnerne er født tidlig på 90-tallet og arbeider i Oslo: Kim Hankyul fra Sør-Korea, Jacky Jaan-Yuan Kuo fra Taiwan og Lesia Vasylchenko fra Ukraina. I så måte en internasjonal profil, samtidig har de mangespektrede kunstnerne masterutdannelse ved norske institusjoner (Hankyul fra Universitetet i Bergen, de to siste fra Kunsthøgskolen i Oslo). Kommende studenter som søker seg inn, vil utvilsomt bli mer utsatt hvis regjeringens forslag om å innføre skolepenger for internasjonale studenter utenfor EØS og Sveits dunkes gjennom. I utstillingen er den geopolitiske orienteringen, med utgangspunkt i uhellsvangre historiske, nasjonale og globale hendelser, en tematisk bagasje som bearbeides både kollektivt og personlig gjennom nøye utvalgte materialer.

Maskinens egenvilje
Kim Hankyul går i den kinetiske skulpturen/lydverket AV Buddha mediekritisk til verks (blant annet med uttalt referanse til Nam June Paik), og en overbevisende teknologisk kunnen og et avansert formspråk har sikret ham stipendet. Et kaotisk konglomerat av maskindeler, mobilskjermer, lysringer, mikrofoner og et krimskrams av ledninger danner en slags klinisk kropp. I det man beveger seg rundt, skjønner man raskt at denne høyteknologiske buddhaen lever sitt eget liv. Et brusklignende element og en knokkelhånd i tre gjør brått harde utfall og knatrer mot gulvet. Stemmer i et uklart sus, en integrert lyd, fremfører knapt hørbare monologer i bruddstykker. De fester seg ikke distinkt. Flimrende mobilskjermer viser arkivmateriale fra overgrep under Koreakrigen. Grim lidelse og historiserte ofre er transportert over til vår tids hektiske skjermkultur. Estetisk og teknisk er dette svært godt gjennomarbeidet, selv om betrakteren hele tiden er holdt på avstand, nesten gjort overflødig, i en slags selvgående og kroppsliggjort dødsmaskin. Minnearbeidet er selv mediert og mekanisk repetert i maskinen, som for det meste produserer blindt. Teknologi, ikke åndelighet, får autoritet.

Destillerte objekter
Minner gitt fysisk form er også en ledetråd for Jacky Jaan-Yuan Kuos installasjon All the Time, her er materialet mer taktilt og virker nærere. Fem avlange former står langs veggen som oppstilte rammemadrasser i et rom med en stivnet stemning. Angivelig kan formene knyttes til buddhistiske og taoistiske altere i moderne hjem i Taiwan. Hver av sengeformene, utformet som tablåer med gjenstander, kan visstnok kobles til kunstnerens familiemedlemmer, men dette er stort sett utilgjengelig informasjon. Samtidig: et tekstil med barne-tv-aktige figurer, hvor et eple i pose er kilt fast. En annen av formene har hvite innpakkede orkideer (et plastelement inngår i alle). På veggen henger tennisballer i en vaskepose. Sammenhengen mellom hverdagslig bruk og noe tyngre, mer sakralt ligger der litt uangripelig og monoton. Men de narrative komposisjonene arrangert i moduler vitner om en finstemt formsans. Denne materielle følsomheten for tingene, i detaljer som blondekanter, krever en presis fornemmelse for objektet, som her svinger mellom ytre banalitet og indre mystikk.

Detalj fra Lesia Vasylchenkos installasjon No One Will Stop the Wind, 2022 © Lesia Vasylchenko. Foto: Julie Hrnčířová / Oslo Kunstforening

Atomskygger
Sammenhenger og konsekvenser skrus hardere til i Lesia Vasylchenkos No One Will Stop The Wind, en installasjon som tar avsats i tid og destruksjon, og ikke minst viser den hvordan krigen i Ukraina kaster lange skygger. Krigshistorie blir akutt i videoarbeidet March 3rd, 2022, med råmateriale fra et overvåkningskamera som filmet det russiske angrepet på kjernekraftverket i Zaporizjzja, med potensielt fatale konsekvenser. Vasylchenkos installasjon skaper interesse ved sin undersøkende, researchbaserte og fortettede metode. Overhengende trusler er håndtert materielt, som i tre store svarte flater som viser seg å være fotografier, med referanser til atomskygger fra atombombene i Hiroshima og Nagasaki. Det siste bildet, tatt med 10 sekunders lukketid, er helt svart, visstnok den tiden det tar for atombomber å nå sitt klimaks. Det svarte forblir stumt, og har klumpete, organiske rammer, som for å understreke en uformelig tilkludring. Det oppstår noe scenografisk i destruksjonen som et skue. Den i og for seg tidstypiske estetikken gjentas i to skulpturer laget av leire og trinititt, presentert av kunstneren som et glassholdig materiale dannet av varmen fra verdens første atomprøvesprengning (New Mexico, 1945). Skulpturene står som en slags krysning av oldtid og science fiction, myldrende og knokkelaktige. Materialet blir meningsbærende, potensielt lukket om seg selv. I seg selv er det proppet full av komplekse og teoretiske problemstillinger som er krevende å synliggjøre i ett enkelt objekt. Det kan lett føre til noe overspent og forsert. Men i dette ligger også en spekulativ mulighet, noe som i beste forstand er underveis.