Vekten av vann

Anna Zacharoff
Scolded by the Sea
Tekster: Anna Zacharoff, Chloe Stead, Mark von Schlegell
Redaktør: Asgeir Skotnes
Utgiver: STANDARD (BOOKS), 2022
Språk: Engelsk

Boken Anna Zacharoff Scolded by the Sea er en presentasjon av malerier og installasjonsbilder som tjener som en utmerket dokumentasjon av de siste 8 årenes produksjon. I Zacharoffs malerier er de fire stedene fanget i et usynlig, buktende rutenett (elegant og intelligent illustrert i sort-hvitt i boken som bilde på fiskegarnet og skjellene i fiskeskinnsmønsteret). Malerienes billedflate gir et bilde inn i det spesielle «landskap», den spesielle «hagen», vi kaller et akvarium (som også er å sammenligne med en «inngjerdet bit av» havet).

Et språk å diskutere ut fra
Nå er dette en bokanmeldelse og ikke en kunstanmeldelse, men for at boken skal kunne vurderes, må kunsten analyseres og beskrives, for å se hvordan tekst og billedmateriale samarbeider. Målet med en bok er ikke bare å dokumentere en kunstners praksis, som er gjort forbilledlig her, men å bidra til å skape en forståelse for kunstens mening og utvikle et språk den kan vurderes og diskuteres ut fra. Det er lite tekst i boken og de er av ulik type. Forfatteren Mark von Schlegell skriver poetisk, der han lever seg inn i og berører innhold og ikonografi i bildene. Det poetiske fungerer ved å være en glorie og et ekko rundt og bak bildene.

Anna Zacharoff selv bidrar med to tekster, hvor hun i den ene omskriver en museumsomvisning som om det var en omvisning i en kolonihage, med egne rom akkurat som i museene. Fint gjort, og med det viser hun at for hennes maleri er det alltid et tenkt «hagegjerde og port» rundt lerretet og en usynlig, metaforisk glassvegg foran billedflaten. –  Cloe Steads bidrag kommer jeg tilbake til. Men først, litt om bildene slik jeg ser og forstår dem.

Ved første øyekast fremstår dette som vignetter, som penseltegnede figurer plassert fritt i lerretsflaten. Den matrise som ligger under, det rutenett som uansett hva vi sier, alltid ligger som en usynlig struktur under kunsthistoriens malerier, synes ikke å gi retning til figurene. De virker løst plassert; noen ganger viser de objekter i bevegelse, noen ganger forsvinner figuren ut av billedflaten (som en fisk svømmer ut av TV-ruten som i NRKs gamle pauseprogram); noen ganger kommer figuren sidelengs inn. Klassisismens trekant og sentralperspektiv og tre dybder (forgrunn, mellomgrunn og bakgrunn) og den syntetiske kubismens oval, som samler fragmentene inn mot et kraftpunkt stabilt plassert i sentrum, er satt ut av spill av Zacharoff. Det er noe performativt over utførelsen. Kunstnerens kropp og rytmiske bevegelse gjenkjennes i den elegante og krappe penselføringen.

Hva slags rom?
Og det er forholdet mellom billedrommet og naturrommet denne anmeldelsen skal konsentrere seg om. For hva slags rom er det vi har her? Mark von Schlegell har svar på det. Han skriver fra et sted der han er nedsenket, der bakken er den tørre havbunnen: «Time, or gravity kept my two great feet frozen, even in the very process of trudging forward.» (s.56). Von Schlegell skriver om vekten av det flytende medium, vann, og “… streamfiltratring (sic.) the Kelp-columned scene.” (s.57) - Og det er akkurat dette med vekt, som tyngdekraften og oppdriften måles i, som blir uklart i Steads tekst. For selv om hun skriver om dette som rommet i havet, virker det som hun mener at Zacharoff har forøkt å frigjøre seg fra representasjonen av tyngdekraften («gravity»). Stead skriver: «… the artist began painting underwater scenes to free herself from many of the rules and conventions of representational painting, such (sic.) the representation of gravity, while still staying within the genre.” (s.138) Det er mulig det mangler et “at,” slik at det ville blitt klart at representasjonen av tyngdekraften er noe som hører til det representerende maleriets regler og konvensjoner, som Zacharoff sies å frigjøre seg fra. Men det er det motsatte Zacharoff gjør. Hennes figurer fungerer i billedflaten først når denne ses som glassveggen i et akvarium og fiskene står stille og ser mot betrakteren (Reflection 1, 2018, s.85) som en følge av balansert oppdrift, og oppdriften er den samme kraften som vekten av den fortrengte væskemengde. Dette er representerende maleri.

Gjennomstrømmes av havets krefter
Det er mulig Stead har formulert seg litt uklart. Men det jeg savner er nettopp presisjon i slike viktige spørsmål. For i min forståelse er det interessante med undervannsscenene nettopp at Zacharoff ikke frigjør seg fra det naturrom som er havets rom og krefter, men at hun derimot frigjør seg fra et abstrakt og digitalt, vektløst - og fra et transcendentalt - billedrom som bl.a. Kasimir Malevich og Hans Hofmann har gitt uttrykk for. Dermed gir Anna Zacharoff et originalt malerisk uttrykk for et naturalistisk billedrom der Archimedes’ lov fremdeles gjelder og der oceanets krefter strømmer gjennom kunstnerens sinn og kropp.