Ujevn biografi om Kjartan Slettemark

BOK
Anders Gjesvik
Kjartan Slettemark: Kunsten å bli sett. En biografi
Cappelen Damm 2024
Omslagsbilde: Kjartan Slettemark, Selvportrett som Marilyn (2004)
Omslagsdesign: Miriam Edmunds

Den nye biografien om Kjartan Slettemark, Kunsten å bli sett, skrevet av Anders Gjesvik, er tidvis glimrende kunsthistorie. I andre partier tar kunstneren selv for mye plass. Gjesvik (f.1959) er pressemann og har jobbet i mange år som journalist for Dagens Næringsliv. Nå er han førstelektor ved Institutt for journalistikk og mediefag på OsloMet, og fagmannen Gjesvik kommer spesielt til sin rett i fremstillingen av det voldsomme rabalderet som ble utløst da Slettemarks kjente bilde, Av rapport fra Vietnam. Barn overskylles av brennende napalm. Deres hud brennes til svarte sår og de dør, ble vist utenfor Stortinget i Oslo sommeren 1965. Men, jeg skulle ønske Gjesvik var like edruelig og kritisk til kildene sine i resten av boka. Gjesviks vurderinger av Slettemarks kunst lener seg i stor grad på uttalelser fra kunstneren selv og på ting andre kunsthistoriker har skrevet.

I biografien følger vi Slettemark som ung og sjenert mann fra oppveksten i den lille vestlandsbygda Naustdal via Statens håndverks – og kunstindustriskole i Oslo, og senere til Stockholm. Gjesvik skriver om motgang og annerkjennelse, og Slettemarks mest kjente kunstverk, som det nevnte vietnambildet, hans performancer med plast og som puddel, «okkupasjonen» av Moderna Museet i Stockholm i 1970, eksperimenter med video, og Nixon-passene som Slettemark fabrikkerte midt på 1970-tallet. Boka avslutter med en rørende begravelse av Slettemark i Stockholm i 2007, omgitt av venner og bekjente.

På sett og vis er kunsten alltid i fokus, men i store deler av boka mangler Gjesvik et selvstendig grep på kunstnerskapet og da blir det oppramsende. Ofte er fortolkningene av kunsten sakset rett fra andre kilder. Spesielt siteres kurator Stina Högkvist hyppig, hun lagde den store utstillingen KjARTan Slettemark: Kunsten å være kunst på Museet for samtidskunst i Oslo i 2013. I tillegg lener Gjesvik seg i stor grad på Slettemarks egne beskrivelser av kunsten.

For personlig
Det er verdifullt å høre kunstnere forklare hva de har laget, men de er ofte ikke de beste fortolkerne av sitt eget arbeid. Gjesvik lar riktignok flere kritikere, museumsledere og kunstfolk komme til orde, men han gjentar ofte at Slettemark lagde kunst for å «bli sett og elsket» og for å «finne seg selv». Gjesvik skriver: «Kjartans jakt på en identitet – eller flere identiteter – ble i stadig større grad utøvd gjennom kunsten.» Dette er ikke veldig spenstige fortolkninger. Videre er det uklart for meg hva Gjesvik mener når han påstår at Slettemark gjorde livet til et kunstverk. «Han var kunst», skriver Gjesvik. Det er mulig å hevde at et menneske som opptrer i en performance er et midlertidig kunstverk, men hva betyr det egentlig at et helt liv er kunst? 

På en annen side legger Gjesvik opp til en ny inngang til Slettemarks kunstnerskap, når han retter oppmerksomhet om Slettemarks seksualitet. Slettemark hadde flere mannlige partnere, før han etablerte et fast forhold til Karin Grönlund tidlig på 1980-tallet. Selv om Gjesvik ikke plasserer Slettemark i noen skeiv kanon, kan kunstnerens spill med identitet, utkledning, nakenhet, fare, den campy og kitsch-ete estetikken hans, åpenbart leses på skeive måter.

Rabalderet om vietnambildet
Den desidert beste delen av boka er Gjesviks fremstilling av kontroversene rundt vietnambildet. At bildet ble utsatt for hærverk og hugget med øks er godt kjent. Men med sin mediekritiske tilnærming, klarer Gjesvik likevel å puste nytt liv i hendelsene. Han forteller svært nyanserte om hva avisene mente om bildet, og hvordan de bidro til å hause opp stemningen.

Ifølge Gjesvik ble bildets brutale utseende, Slettemarks bruk av plast, en dukke og et amerikansk miniatyrflagg, omtalt som et hån mot datidens smak og kunstneriske konvensjoner. Ikke minst skal rektoren for Kunst- og håndverkskolen, Haakon Stenstadvold, ha omtalt bildet som søppel. Andre kunstnere ga Slettemark full støtte. 

Gjesvik gjør ingen overilte påstander om bildets betydning for den norske motstanden mot Vietnamkrigen. Men han beskriver hvordan Slettemarks utvetydelige kritikk av USA var uvanlig kost på denne tiden, og argumenterer for at bildet definitivt bidro til å sette Vietnamkrigen på dagsorden. 

Passasjene om vietnambildet er drivende spennende. Gjesviks beskrivelse av bildet som estetisk og politisk radikalt, mener jeg er kunsthistorie på sitt beste. Derimot kommer forfatterens åpenbare sympati med den eksentriske kunstneren i veien i andre deler av boka. For min del er det ikke så interessant å lese hvorvidt Slettemark fant seg selv, eller var en «god» person, jeg liker de nyanserte diskusjonene om kunsten og mottakelsen av den best.