Sett og hørt Ingen ord for stygt

Den siste tiden har det kommet to estetiske nyheter som kanskje er forbundet med hverandre. Den ene nyheten er strengt talt gammel og trist, og handler om det synkende antallet anmeldelser og kritikker som de største mediene våre publiserer. Ifølge Klassekampen har antallet kunstkritikker publisert i norske medier blitt halvert bare siden 2019. Den andre nyheten er NRKs nye TV-program om arkitektur, som heter Stygt? og som følger Hans Olav Brenner på en sedvanlig «reise,» der han skal lære mer om arkitektur og hvorfor det bygges så mange ulekre bygg i Norge.  

Jeg skal ikke anmelde TV-programmet her, og jeg vil heller ikke påstå at det bygges stygt fordi det publiseres mindre kunstkritikk. Men da jeg så programmet gjorde jeg meg en observasjon om Brenner og hva jeg mener er intervjuobjektenes manglende evne til å beskrive arkitekturen og gjøre estetiske vurderinger. 

Heldigvis er fagfolkene Brenner intervjuer ofte gode nok til å beskrive problemene. Men mannen i gata har ikke mange ord i møte med den nye arkitekturen. Det er stygt, sier folk om tinghuset i Mysen, det ligner en boks. I Tromsø intervjuer Brenner en huseier som i alle år har hatt en vakker utsikt mot et stort fjellandskap, men som nå må stirre rett inn i hotellet Moxy, som er en tidstypisk høy, sort koloss som liksom har falt ned fra himmelen uten omtanke for omgivelser, folk, form eller håndverk. Den er kjempestygg, sier naboen, før samtalen ender i en kritikk av fargen på hotellet, som burde vært hvit istedenfor grå. 

Nå skal jeg ikke klandre lekfolk for å være dårlige arkitekturkritikere, kanskje har NRK spilt intervjuobjektene dårlig. At huseieren simpelthen foreslår å endre fargen på hotellet, kan dessuten tjene som eksempel på en type løsningsorientert kritikk jeg mener preger debatter om arkitektur. Alle vil si hvordan de nye bygningene ville sett bedre ut om bare de fikk bestemme. Men denne løsningsorienterte kritikken hopper så altfor lett over beskrivelse og vurdering av arkitekturen. Det gjør kritikken kraftløs, huseieren vil jo ikke få tilbake utsikten bare hotellet endrer på fargene. 

Når jeg mener TV-programmet og marginaliseringen av kunstkritikk er forbundet, så handler det om hvordan nettopp estetiske beskrivelser og vurderinger har tapt oppslutning og verdi, og hvordan denne utviklingen har skjedd parallelt med et omfattende behov for nye bygninger, en byggeboom. Det vi står overfor er ikke bare nitriste bygninger, men en offentlig mangel på et estetisk vokabular, som kunne gjort befolkningen bedre i stand til å beskrive den nye arkitekturen og forklare hvorfor den er en så brutal fornærmelse av menneskenes smak.