På kanten av lyset

Om Egon Schieles maleri Herbstbäume («Høsttrær»), 1911. 

 

Vi har begynt på å tenke på gjenoppstandelsen igjen

 

Vi som skal stå på kanten av verden

som et morbid mysterium

 

om høsten; tiden har tatt livet av oss

igjen

 

kroppene våre er menneskenes

oppreiste, strukket mot lyset utenfor

for å forsvinne

skal vi stå på kanten av verden

 

vi er tre;

vi skal vokse

vi skal gjennomtrenge

dette landskapet

 

hender har bundet oss

fast for å holde oss

oppe, for å gi oss, eller lyset

en siste verdighet

 

men vi strekker oss ut, og vi fortsetter

 

lager kors med grenene

våre

så hellig som vi klarer, er vi velvillige ofre.

 

 

Skal vi overleve denne gangen

 

for det har blitt varmere om kveldene

 

det har blitt varmere enn før

 

de sier det er noe som forandrer seg

 

noe nærmere har solen har begynt å smelte

har begynt å trekke seg innover

 

og kanskje havet er her allerede

 

de har sagt det er noe som dør.

 

 

Men vi er rammet inn av en absolutt grense

mellom verden og verden

finnes en dypstruktur,

                        et spor å følge

 

 

vi er som frosset inn i stenen;

ikke bakgrunn, eller forgrunn, men som en ting er himmelen.

En helleristning, en hel horisont.

Eller en historie.

 

Farger kan fortelle som sprekker i dette fjellet. Etasje på etasje, ruin på ruin,

 

Vi ennå oppreiste ligner på hverandre;

vi følger vertikale mønstre fra jorden

                                                               gjennom horisonten

                                                               og ankrer fast et sted på himmelen

 

                       å være former som reiser seg

 

igjen.

 

Igjen og igjen, skal vi reise oss.

 

For utenfor rammen finnes et annet lys. Et lys som er verdt det.

Også dét kan strekke seg dit.

 

Som virkelig blomstring.

 

Rammen omkring oss er tilfeldig. Verket er tilfeldig. Vi kan alltid

fortsette. Fra grense til noe grenseløst

 

Knus denne rammen som er verk eller verden. Vi er ikke et Mondrian-bilde.

Fordi det finnes en vilje her:

 

                      Bare bli natur, uendelig.

           

                   I alle linjene kan vi være ett, fullstendig kretsløp

                   Ett, fullstendig bilde.

 

Slik kan vi være både verk og ikke-verk

 

Slik kan vi være verden.