Til grunn for det å skape

OSLO
Showing Up av Kelly Reichardt fra 2022
Månedens film på Cinemateket, vises i samarbeid med Kunstnernes Hus og Vega Scene.

Vises på Cinemateket
Tirsdag 19.03. klokken 21.00

Vises på Vega Scene
Søndag 17.03 - 18:30
Torsdag 21.03 - 18:30
Søndag 24.03 - 18:30
Mandag 01.04 - 18:45

Kunstnermiljø i flimrende sommerlys
Vi møter hovedpersonen Lizzy (Michelle Williams) med hendene dekket av leire, fullstendig oppslukt av sitt arbeid som skulptør. I sitt lille atelier i en garasje former hun i stillhet kvinneskikkelser, som hennes hender gir personlighet og karakter underveis i arbeidet. Vi følger Lizzy mens hun forbereder seg til sin soloutstilling, og lærer henne å kjenne idet hun møter det som fortoner seg som en rekke nøye kuraterte utfordringer. Utfordringene forstyrrer hennes fokus og hverdag, men for oss fremstår de som komiske øyeblikk. Det er ikke bare kunsten som volder henne problemer, men også hennes turbulente relasjoner til familie, venner og kollegaer. Det er særlig hennes utleier og kunstnerkollega Jo (Hong Chau), som er årsaken til Lizzys sure mine og litt nedtrykte humør gjennom filmen.

Kelly Reichardt tar oss kjærlig i hånden som regissør, og leder oss med en rolig fremdrift gjennom dette humoristiske samtidsdrama, hvor hun som i tidligere produksjoner, skildrer det amerikanske samfunnet innenfra. Showing Up er i så måte intet unntak, plassert i et lite og avgrenset miljø i og rundt en kunstskole i Portland, Oregon. Ved siden av sitt virke som kunstner, arbeider hovedpersonen her i en uspesifisert stilling, som resten av persongalleriet også er tilknyttet, på den ene eller den andre måten. I det flimrende sommerlyset bretter regissør Reichardt, sammen med sin stadig tilbakevendende samarbeidspartner Michelle Williams, som spiller hovedpersonen Lizzy, ut dette lille fellesskapet, og løfter frem de små morsomme øyeblikkene som oppstår i en kunstnerboble. En fremstilling som mange innenfor kunstmiljøet nok kan nikke gjenkjennende til, og kanskje også en del utenfor.

Hvordan vi skaper – og hva
Med carporten halvåpen i den stille sommernatten, sitter Lizzy foroverbøyd over sin kunst, en skulptur som i virkeligheten er et originalarbeid skapt av Portland-kunstneren Cynthia Lahti (f. 1963). Lathis skulptur er lånt inn til den aktuelle filmproduksjonen. Porøse kvinneskikkelser i leire, som Lizzy i filmen, former nøye og håndterer med stor omsorg. Disse står i stor kontrast til kunstneren Jo, som skaper sin kunst med større armbevegelser og høy rockemusikk i bakgrunnen, sittende oppå skumgummimadrasser, som hun forsøker å temme med ståltråd. Rivalens kunst består av fargerike, ekspressive installasjoner. Det dreier seg om en serie innlånte originalarbeider av den israelske kunstneren Michelle Segro (f. 1965). Installasjonene tar på mange måter mer plass enn den sartere og ømme keramikken. Når Lizzy sitter og arbeider i husets kjeller, kommer Jo rullende over innkjørselen i sin enorme pickup-truck med buldrende musikk strømmende ut av vinduene og støyen ødelegger nattens og Lizzys fokus.

Originalkunsten i filmen er et bærende element
Kunsten blir sjelden eksplisitt diskutert i Showing Up, til tross for at det er den det hele handler om. Kunsten brukes likevel som et fortellende, ordløst redskap, til å beskrive både hovedpersonen, hennes forstyrrende og rivaliserende motpart og hele miljøet rundt kunstskolen, som vi glimtvis får innsikt i gjennom hele filmen. Den håndplukkede, innlånte kunsten til filmproduksjonen blir et bærende element for fortellingen om de to hovedkarakterene, formidlet både gjennom det de skaper, men også i høy grad gjennom hvordan de skaper det. Kunst og kunstner henger i filmen, som i dagens samfunn, uløselig sammen og forholder seg gjensidig til hverandre. Det innlånte originalarbeid kobles med den største naturlighet til persongalleriet og blomstrer i det langsomme tempo. En kobling som gir filmen et løft.

Showing Up er enkel, men forførende kjærlig og intim, og kan som andre av Reichardts filmer med hell beskrives som minimalistisk. Alt er skrelt ned og av. Selv lydbildet holdes enkelt, ved bruk av reallyd, fremfor musikk lagt over. Sluttsekvensen akkompagneres dog av fløytespill av André Benjamin, også kjent som musiker André 3000, eller som Eric, en karakter i filmen. Til åpningen av Lizzys soloutstilling dukker hele filmens persongalleri opp, og møter hverandre i filmens og komikkens høydepunkt. Fløytespillet i sluttsekvensen blir et tiltrengt energisk løft til å bevege seg ut av filmens nesten døsige verden.

Med sin milde klarhet står Showing Up i skjærende og nesten skremmende kontrast til det akselererende tempo som finnes i andre samtidige filmer og medier.

Denne anmeldelsen er en del av Kunstavisens prosjekt: Kunst og unge stemmer. Prosjektet støttes av Sparebankstiftelsen DNB.