Bruddstykker

På vei til galleriet tenker jeg på ordspillet i tittelen – Join Joints – som om jeg skal joine en ny klubb, på et nytt sted kalt joints. Det er en leken tittel, men jeg vet at det blir lite lek å se, et Eggen-verk kan ofte gjøre fysisk vondt å se på. Og i møtet med de to nye seriene, limbits og pedknots, er jeg ikke sikker på om jeg vil være med i denne klubben. Flere av de forvridde føttene i det første rommet i serien pedknots — som kanskje kan oversettes til «fotknuter» – virker som om de forsøker å trekke seg unna. Det ser så ubehagelig ut at det faktisk gjør fysisk vondt å se på. På noen ser det til og med ut som tær er amputert. Jeg tenker på et nylig møte med en venn som kom med et stort plaster i ansiktet – noe var operert bort – og vi snakket om hvordan vi sakte forsvinner. Neste gang vi møtes er kanskje enda en del av kroppen borte. Snart er det ingenting igjen. Og dette forfallet tenker jeg ofte på når jeg ser Eggens serier. Bildene i det første rommet er montert lavt, og er konfronterende. Det føles klaustrofobisk.

Hun har konsekvent arbeidet med kroppen gjennom hele sitt kunstnerskap. Tidligere med symboler og tegn knyttet til kommunikasjon, hvor hun undersøker hvordan kroppsspråk kan forvrenges for å skape et nytt, basert på kroppens ubevisste måter å samle og lagre informasjon på. Som presentasjonsteksten her beskriver, inngår verkene i «en pågående utforskning av et alternativt, kroppslig og kulturhistorisk atlas – forankret i den erfarte kroppens evne til å erfare, uttrykke og utvikle seg.» (Egen oversettelse.) Inspirert av prinsippene bak biomimetikk, utforsker Eggen hvordan legemet kan utvikle seg i møte med fremtidige endringer. Det bioniske skal her forstås som et mulig vokabular for kroppens affektive intelligens. Jeg plukker opp den medfølgende teksten, en kort skjønnlitterær novelle av Ruby Paloma, hvor hun parafraserer fra Samiya Bashirs sitat: «How will we survive this having a body? Trying to be intelligent life», med: «kanskje kroppen er det mest intelligente ved oss.»

Jeg tenker på dette med intelligens i det andre rommet. Ved første øyekast ligner ett av bildene et 3D-ultralydbilde – et mulig nytt liv.  At kropper kan lage nye kropper, passer godt til Palomas sitat. Men det jeg står overfor er nærbilder av torso, skuldre, bryst og navle, alt med et mål om å hente frem nye former basert på kroppens bevegelser. Fargenyansene i disse bildene minner om den analoge teknikken mange av oss eksperimenterte med på 90-tallet – å krysse negativet, altså å manipulere fremkallingsprosessen for å forsterke og forvrenge fargene. Bildene er ikke manipulert, men deres sterke turkise farge er likevel iøyenfallende. 

Disse tolv fragmentene av lemmer – eller nærbilder av lemmer – vekker ikke like sterkt ubehag eller samme nysgjerrighet som de fem fotknutene i det første rommet. Repetisjonen i serien gir meg ikke like mye, bildene er mer som skisser på noe sammenlignet med den andre serien, men jeg lar meg likevel fascinere av Eggens insistering på å fotografere kroppen. For hvordan skal vi, som den tilhørende tekstens spør, overleve det å være kropp – i møte med verdens utvikling? Disse arbeidene kjennes viktige, som en start på noe større i et forsøk på å fremkalle en ny form for kroppslighet – formet av levde erfaringer.

Merk: Strand var i 2021 medkurator med Susan Bright for gruppeutstillingen TRUST for fotografifestivalen f/stop i Tyskland, hvor Eggen deltok som kunstner. Seriene som omtales her består av helt nye arbeider og var ikke en del av den utstillingen.