Tekstil-teatralt trykkokeri

BERGEN
Bergen Kunsthall
Tori Wrånes
Moon Bag
Utstillingen står til 17. august

En lodden, kroppslig varme slår imot idet man trår inn i Bergen Kunsthalls tekstilkledte interiør. Førsteinntrykket av Tori Wrånes’ festspillutstilling er av å gli ned i buken på et dyr som har fått pelsen vrengt inn til innvollene. En effekt av å teppelegge gulv og vegger slik Wrånes har gjort her, er at lyder dempes, som om dottene i ørene fra flyturen over tidligere på dagen ikke riktig har sluppet taket og man hensettes til en følelse av isolasjon og en sakte sigende hjernetåke.

Wrånes har på sitt etter hvert gjenkjennelige vis, gitt oss en opplevelsesmaskin og et realt puslespill av en utstilling. Moon Bag er et menasjeri av gestalter og skulpturelle innfall, fra det sjarmerende og vittige til det bisarre. De tekstile omgivelsene blir etter hvert tydelig at forestiller bølger og vann; vi flyter i havet, eller i en elv, og snapper etter luft mens vi prøver å orientere oss blant vesen og uvesen i Wrånes’ scenografi.

Metaforisk overladning
Moon Bag stiller opp en surrealistisk verden, et Lewis Carroll-aktig landskap som snarere avkrever opplevelse enn inviterer til innlevelse eller nøktern fortolkning av de metafor-ladde figurene som befolker havbunnen.

To gigantiske årer stikker ned fra taket og over hodene, som det første vi ser. Over oss finnes tydeligvis altså en kjempe eller et gudevesen som kanskje, kanskje ikke har kurs og styring på det hele. En hund og en katt ligger i hvileposisjon med sammenvokste haler som krøller seg som en lang slange mellom dem. I storsalen troner en versjon av Wrånes’ signaturverk, to svevende skikkelser i tjukke dunjakker og digre sko, oppå hverandre – den nederste med hodet oppi stjerten på den andre, som i sin tur har fått en mutert, dobbel svane med sammenvokst hals, som hode. Den ene innestengt og fanget, den andre løftet av den frie tankens flukt.

Wrånes har en evne til å kombinere trivialestetikk og drømmebilder i slike hyper-realistiske tablåer med sterk plakatverdi. Stilen er øyeblikkelig gjenkjennelig og umiskjennelig, samtidig som kunstneriske åndsfrender finnes i norsk kunst. Både Børre Sæthre og Kunstnernes Hus-aktuelle Steinar Haga Kristensen ringer på lignede vis betrakteren inn med episk iscenesettelse og metaforisk overladning – virkemettede og spektakulært fantasieggende elementer som liksom holder døra på vidt gap for superlativene.

Banalitet som virkemiddel
Moon Bag er et skue og et miljø å utforske. En mus kjører el-scooter langs en skinne som slynger seg rundt i lokalet; en comic relief oppi all den mangetydige dramatikken. Legger man seg på alle fire og titter inn et musehull nede ved vegglistene kommer resten av flokken til syne, der de holder musefest inne i veggen. På det punktet i betraktningen, idet man reiser seg på støle bein, melder likevel en utmattelse seg, i grubling over hvor de logiske forbindelsene finnes mellom motoriserte mus og muterte monstre, bølger og dråpe- eller tåreformede blåskjell-relieffer, og Wrånes’ suggererende, dumpe nynning fra et sekstitalls høyttalere langs veggene.

En mindre oppsiktsvekkende detalj er det som fester seg. Under skosålene på de selsomme kjempene står gravert henholdsvis «size strong» og «size gentle», som, bokstavelig talt, fotnoter til utstillingen. Gentle giant er ellers et uttrykk i engelsk – fysisk intimiderende vesener som viser seg å være milde og vennlige. Det er en antydning om at enhet tross motsetning kanskje er utstillingens overgripende budskap. At den som er veldig sterk, også må være veldig snill – en barnlig og litt veik, men for så vidt betimelig bønn å sende både østover og vestover i verden.

Som konseptuell overbygning, utover å ville skape omsluttende eventyrverdener, oppleves det uforløst. Tre malerier viser bestikk på dekkede bord. På det ene bare kniver, så bare gafler og til sist bare skjeer. Ifølge presseskrivet skal motivene «forskyve binære normer og forventninger». I lys av ambisjonen i utstillingens ellers åpne metaforbruk og overdådige produksjonsverdi er det vanskelig å forstå at disse bildene, banale i form og utførelse, har fått innpass med sitt stengte, endimensjonale innhold. Om banaliteten likevel skal regnes som et gyldig virkemiddel her, er det som et slags eksistensielt nullpunkt: et sted der Wrånes’ billedlige overflod speiler sin egen motsetning – en ventil for det tekstil-teatrale trykkokeriet. Et dobbelt bokholderi der både det pedagogisk forklaringsmettede og det teatralsk utmattende kan la seg føre som fotnoter i en større, allegorisk fortelling.