Parodi og overbevisning

OSLO
Kunstnernes Hus
Steinar Haga Kristensen
PANSOSIALUTVIKLINGSSENTRAL
PARASOSIALTVEKKELSESAPPARAT
Utstillingen står til 3. august

Det tradisjonsrike Kunstnernes Hus står til forfall. Tiår med manglende vedlikeholdsbudsjett setter kritiske spor: Det regner rett inn i atelierene, terrassen synker i bakken og utstillingssalene holder knapt plussgrader vinterstid.

Idet man logger seg på «Husets» nettside lyser først sommerens utstiller Steinar Haga Kristensens navn opp, i store typer, over et maleri av et fargerikt mylder av menneskekropper sett ovenfra. Deretter, nede i høyre hjørne, to tall: «40 455 453 av 186 000 000», og emneknaggen Støtt #HusetVårt. Om du vil, kan du donere en liten sum til rehabilitering av bygningsmassen. Det mangler tydeligvis over 140 millioner kroner for at ett av landets staseligste, kanskje det staseligste, utstillingsrom skal kunne møte publikum og kunstnere med praktisk og estetisk anstendighet innen hundreårsjubileet i 2030.

Men hva har alt dette med Haga Kristensens utstilling å gjøre?

Liturgisk patos, episk regi
Det kommer an på øynene som ser. En påstand kan være at med utstillingen, eller utstillingene, PANSOSIALUTVIKLINGSSENTRAL & PARASOSIALTVEKKELSESAPPARAT lar Kristensen seg smelte inn i Kunstnerne Hus, bli en slags parasitt-arkitekt som åpner for at kunstnerskap og kunstrom kan inngå i et symbiotisk forhold og potensielt fellesskap.

Det er, i alle fall i mine øyne, sjelden å oppleve et kunstnerisk prosjekt som opptrer så skjebnebestemt plassert som tilfellet er i Husets overlyssaler denne sommeren. At dette rommet er nettopp Kunstnernes Hus, bygget av og for – og eid av – kunstnere, oppleves altså ikke tilfeldig. I Kristensens grep aksentueres betydningen av bygg, kunstnerrolle og det kunstner-sosiale fellesskapet i episk regi – og med liturgisk patos.

Selvrefererende, selvironisk, selvhøytidelig, visjonært kryptisk
Vel innenfor en av overlyssalene møtes man nemlig av en utstillingsarkitektur etter modell av et kirkerom, riktignok i abstrakt form. Veggene salen rundt er fylt tett i tett med kunstverker i kjent stil. Kristensen er etter hvert kjent for mye, og maksimalisme er et mulig oppsummerende adjektiv å henge produksjonen på – verklista når helt til hundre og er på nesten 30 sider! Det som likevel tar oppmerksomheten er et massivt takmaleri av en tettpakket folkemengde som danser og ormer seg under rekka av overlys, og en diger billedvegg – en ikonostas på kirkefagspråket – som deler salen i to.

Inntrykket er overveldende, men ikke overraskende. Kristensen har utmerket seg som selvrefererende, selvironisk, selvhøytidelig og visjonært kryptisk. Fremfor alt har han vært absurd produktiv siden han debuterte, fremdeles som akademistudent, på en større scene med utstillingen Brunt og vanskelig på Trafo kunsthall i Asker i 2008. Året etter leverte han det første av tre korverk, eller musikkteatre, på UKS i Oslo; en trilogi som ble fullendt med framføringen av Pekefingrenes ensomheter (del III) under fredagens åpning på Huset. Her fungerte billedveggen som podium og scene for sangerne og to hardingfele-musikanter. Sminket i Kristensens karakteristisk klossete, kubist-ekspressive maleriske uttrykk dukket de kontinuerlig fram fra, og forsvant bakenfor, luker i den dekorerte veggen, mens de fylte rommet med sitt høystemte, atonale klanglandskap.

Eller de fylte rommene, mer presist – i flertall. Her er nemlig to av alt! Kristensens mest oppsiktsvekkende løsning er å lage to identiske utstillinger, en i hver sal. Hvert eneste verk og hver detalj har sin tvilling synkront plassert i den andre salen, helt fram til sangerne, med to dirigenter som simultan-instruerte med kollegaen i sideblikket. Til og med utstillingsteksten, skrevet av Kunstkritikk-redaktør Stian Gabrielsen, kommer i to versjoner; den ene forfattet i samarbeid med ChatGPT.

Kunstnernes Hus som legeme
Hva er dette for bisarr ekkokammer-logikk, kan man spørre. Det maksimalistiske uttrykket, overdådigheten i materialene – fra maleri og trykk via «lavalamper», relieffer i keramikk, skulptur og tekstil til dataspill! – de innstendige, insisterende henvisningene til egen kunst, den absolutte mengden, virker intendert å skulle ta pusten fra betrakteren. Kristensen synes å ville overmanne oss med sin arbeidsetos, og stimulere til «beundring som premiss for kunstbefatningen», slik Gabrielsen foreslår i sin ikke-KI-genererte versjon av utstillingsteksten.

Det totale arrangementet på Kunstnernes Hus og Kristensens kunstnerskap sett under ett, framstår slik like overspent som det er inderlig. I Kristensens ikonografi er det sjelden langt mellom gravalvoret og den rene komikk – en tvetydighet som framtrer i alt fra motivenes grovmalte, gnom-aktige figurer til den selvrefleksive mytologiseringen av kunstnerrollen. Men det fins altså en annen måte å forstå denne doble kanonaden. Helheten sett under ett åpner for et større bilde – en sammenheng mellom den symbolske overbelastningen Kristensen legger inn i huset, og byggets institusjonelle status og materielle forfatning.

Kristensen har tidligere sagt om egen kunst at den søker å løfte fram et kollektivt prosjekt; å framlegge kunstnerisk arbeid som betydningsfullt for fellesskap og offentlig samtale i en tid der individet har forrang. I kunstnerens sakrale regi blir også huset og utstillingsrommene å forstå som et åndelig og politisk legeme; institusjonen blir både kropp og kroppsbærer. Under trykket av kroppenes skrøpelighet blir rehabiliteringen ikke bare et spørsmål om å lappe på en bygning, men om å bevare en offentlighet og gjenreise en forestilling om hva kunstens stemme eller rolle kan være i samfunnet.

Så kan man spørre seg hvorvidt Kristensens innsats er mest offer eller mest selvopphøyelse, slik utstillingen selv balanserer mellom parodi og overbevisning.