Utsikten er bekmørk

OSLO
Peder Lund
Diamond Stingily
diamond
Utstillingen står til 26. april

Fra den knappe selvtituleringen i utstillingstittelen, diamond, til det stramme oppsettet av fire svarte stakittgjerder av jern opptrer 35-årige Diamond Stingily som en postkonseptualist av den ortodokse skolen. Ingenting her synes gjort i kunstnerisk affekt, selv om utstillingens øvrige beholdning, to enkelt snekrete kasser i kryssfiner, åpenbart er laget med ønske om en mer spontan framtredelse. De er montert som åpne nisjer mot Peder Lunds vegger, begge med to firkanta, nokså grove «vinduer» saget ut i bunnen over en svartmalt bakgrunn. 

Amerikanske Stingily har vært å se i Norge et par ganger tidligere, sist i presentasjonen av Erling Kagges samling på KODE-museene i Bergen i fjor. Der hadde hennes beskjedne, men suggestivt hengende skulptur av kjetting og syntetisk hår (Elephant Memory) en oppsiktsvekkende installering i det dekorerte Blumenthal-rommet i Rasmus Meyers samlinger. Med diamond fremstår hun med en annen vektklasse: større formater, mer massiv materialbruk, et mer høyspent metaforregister. Der Elephant Memory insisterte på det haptiske – vekten, lengden, hengepunktet – opererer diamond i en mer påståelig retorikk, hvor det ikke er gravitasjon, men friksjon, som driver verkene.

Verdi og privilegium, utvinning og utbytting 
Stingily tar med seg mye fra samtidskunstens tradisjon for readymades og bruken av vanlige ting som kunstnerisk materiale. Kjennere av 2000-tallets norske nykonseptualisme vil kunne nikke til den harde og litt avvisende estetikken. Men Stingily er åpenbart mer selvrefererende enn noe vi ville kunne ha sett fra kunstnere som Marius Engh eller Gardar Eide Einarsson. For eksempel trekassene, titulert diamond (I) og (II), skal vise til en slags midlertidige konstruksjonselementer montert i dør- og vindusåpninger i tomme bygninger under renovasjon, med tittehull saget ut for lys og innsyn. Disse er grafisk arrangert som rutertoere i en kortstokk, noe som gjør dem til nok en selvreferensiell manøver: ruter i kortspill er jo diamanter, på engelsk bokstavelig «diamonds».

Stingilys arbeid synes å handle mye om slike pekere hjemover, til barndommen, til kunstnerselvet, til hjemlandets historiske sår. De kan være konkrete som her i form av kunstnerens eget navn, eller som tilfellet på KODE der det syntetiske håret ble representant for afroamerikansk kvinnemote og et minne fra oppveksten i morens frisørsalong i Chicago. Samtidig bærer tittelens «diamant» konnotasjoner om verdi og privilegium, transaksjon, utvinning og potensiell utbytting som løfter innholdet til noe mer politisk uttalt og strukturelt.

Urban heraldikk
Som estetisk produksjon utfolder diamond seg trygt innenfor samtidskunstens standardformular. Pressematerialet knytter til og med trekassenes åpninger til Marcel Duchamp og hans tablå Étant donnés, noe som oppleves vel bastant og unødvendig akademisk i sammenhengen. Det er mer i lys av flommen av bisarre hendelser i Stingilys hjemland, at diamond får sin akutt dagsaktuelle mening om trussel og beskyttelse.

Det ligger en språklig finte innbakt også i gjerdene. «Fence» betyr både gjerde (substantiv) og fekte (verb) – barriere og kamp. Monteringen henter inspirasjon fra Metropolitan-museets sverdsamling, hvor middelalderske våpen er montert på tilsvarende vis, skrått hengende ut fra veggen. Gjerdestavene er brutalt spisset til med vinkelsliper, som provisoriske spyd. Take away kaffebegere, remedier fra gentrifikasjonens byrom, er tredd ned over stavene som spiddete torturofre. Kjettingene peker mot en fortelling om slavehandel og svart lidelse; trekassene blir skjold, gjemmesteder og improviserte tilfluktsrom. Utsikten er bekmørk. 

diamond legger for dagen en tilvirkningens brutalitet som lar selvtekt og institusjonskritikk smelte sammen til en form for urban heraldikk. Utstillingens presise økonomi av tegn åpner for en lesning der vold og forsvar er grunnakser. Stingily ser ut til å hylle det provisoriske, men med en overveid estetisk disiplin der den totale kontrollen også reduserer noe av muligheten for innlevelse og medskaping.