Overskuddsprosjekt med venstra

BERGEN
Kode – Permanenten og Rasmus Meyer
Komposisjon for venstre hånd
Står til 9. juni

Både Kode-museets juveler og Erling Kagges navngjetne kunstsamling får strekt på seg under Marta Kuzmas grep. Komposisjon for venstre hånd er den tidligere Office for Contemporary Art (OCA)-direktørens tolkning av og inngripen i både Kagges private kunst-gemakker og Kodes arkiver og utstillingsrom. Med et slikt materiale for hånden skal det litt til å gjøre det kjedelig, noe det heller på ingen måte blir i Permanentens og Rasmus Meyers saler.

Komposisjon for venstre hånd inntar halve Kode-riket med nær 400 verk, deriblant arbeider fra over 60 kunstnere fra Kagges private forråd. Eks-ekspedisjonsfarer og nybakt eks-forlegger Kagge sies å ha en av Nord-Europas største og i fagkretser best ansette kunstsamlinger. Mye er skrevet og sagt om denne, fra første gang samlingen ble presentert for en større offentlighet i utstillingen Love Story på Astrup Fearnley Museet i 2015. Gjenganger i den samtalen er fortellinger om nysgjerrighet og risikovilje, teft og en porsjon flaks i form av voldsom prisoppgang for enkelte rimelige kjøp.

I omtalen av egen samlervirksomhet lar Kagge sjelden muligheten til å misjonere litt nøysomhetsetikk gå fra seg: Lever du et allerede privilegert liv, blir livet rikere av motstand, enten den innebærer å komme seg ut på tur i snø og blåst eller å ta sjansen på å besmykke tilværelsen med den «vanskelige» samtidskunsten.

Fysemat og fest
På Kode er det likevel Kuzma som spiller hovedrollen, tilsynelatende med en mindre grad av eksistensiell friksjon i omgangen med det forelagte materialet. Komposisjon for venstre hånd er like dynamisk sammensatt i det estetiske som den er labyrintisk og intrikat i sitt kuratorisk-filosofiske forlegg. Menyens hovedrett er likevel en raus mengde kunstnerisk fysemat, kjent og ukjent, fra det spektakulære til det uhyggelige og rørende, som for en stakket stund kan mildne ferske og nedslående nyheter om sluttpakker og krisestemning. Kunstfaglig sett ligger alt til rette for feststemning helt inn i Bergens-sommeren. 

Kuzmas utforming er et slags ping-pong-spill som følger en intern logikk om hjernehalvdeler og kreativitet, om kunstverk som materialitet og som sansning, og om hvordan synergier og ny erkjennelse kan oppstå i treffpunktet mellom kunst fra ulike epoker og tradisjoner.

Den som kjenner Kuzmas kuratoriske framgangsmåte fra OCA i Oslo, vil kunne nikke gjenkjennende til hvordan kunstverk veves inn i mer eller mindre abstrakte framstillinger av politikk og frigjøring, farger og formalisme, modernitet og psyke, begjær og redsler. Ut av denne veven stråler høydepunktene om kapp, fra Kodes smått sensasjonelle utvalg av Albrecht Dürer, Goya og Käthe Kollwitz-grafikk, Edvard Munch og Peder Balke, til sentrale verker av det som nå er internasjonale storheter i samtidskunsten som Trisha Donnelly, Tauba Auerbach, Klara Lidén og Anne Imhof.

Det onde venstre
Tilbake til Kagges samler-etos, har det vært et poeng å kjøpe tidlig og ungt – før kunstnerne raser av gårde oppover i hierarkiene og blir finansielt utilgjengelige for alle andre enn én-prosenten. Med gode råd i ryggen – kjennere vil finne spor etter gallerister som Peder Lund, Eivind Furnesvik og Atle Gerhardsen rundt om i lokalene – og med akkurat god nok råd, har Kagge vist samler-ansvar og «samlet dypt», som det heter. Resultatet er en bred, museums-verdig representasjon av kunstnere som Auerbach, Imhof, Raymond Pettibon og Wolfgang Tillmans, som alle har fått rikelig plass i Bergen.

Komposisjon for venstre hånd er et overskuddsprosjekt med venstra. Den fiffige tittelen henspiller ikke på venstrehåndsarbeid, om noen skulle forledes til å tro det. Utgangspunktet er en komposisjon av Ravel, skrevet for Paul Wittgenstein – Ludwigs klaverspillende bror – som hadde mistet høyrearmen i første verdenskrig. Det er et lekent poeng som utdypes i mer diskursive ambisjoner. Kuzma sneier innom venstrehendt-het i historisk, semantisk og kunstnerisk sammenheng – fra fordommer mot keivhendte opp gjennom tidene og det faktum at det latinske ordet for venstre, sinistra, på engelsk blir sinister, altså «ond», til den franske filosofen Catherine Malabous ideer om nevrovitenskap, hjernens plastisitet og vår evne til å endre form som individer.

Cowboy i nasjonalromantisk landskap, ryttere i drømmeland
Underveis i dette snirklete og ofte overraskende flettverket treffer man på hekser og slangemennesker, en Richard Prince-cowboy omringet av norsk nasjonalromantikk, Roe Ethridges atmosfæriske fotografier av månen, I.C. Dahls skystudier og Anne Imhofs skulptur Untitled (Sex). Sistnevnte tar form etter en type plattform man i en mer frigjort nattklubbsammenheng kan stige opp på for å teste sin egen seksuelle plastisitet, i full offentlighet.

Prisen for det kanskje mest rørende verket av alle er det riktignok Kode selv som stikker av gårde med. På sirlig rekke i langstrakte montere i Permanentens førsteetasje ligger Lars Hertervigs sjeldent viste, gåtefulle og drømmeaktige ryttermotiver fra 1880- og 1890-åra, manet fram under langt framskreden psykisk sykdom, i duse vannfarger over biter av skrøpelig papp og billig innpakningspapir. Bildene viser «et ekstatisk forhold til solen og lyset i landskapet», skriver Norsk kunstnerleksikon om ryttermotivene – «en utvikling på et helt personlig grunnlag, da Hertervig levde svært isolert de siste 30 årene av sitt liv».

Hertervigs hjerne er kanskje på dette tidspunktet å regne som tippa til «venstre», i betydningen not right, ikke riktig. Men den kunstneriske impulsen lot seg likevel ikke kue. Den forunderlige serien blir i sammenhengen det mest innstendige belegget for argumentet om en «plastisk» hjerne som overskrider det nevrofysiske til det visjonære, en «akrobatisk hjerne» i Kuzmas ord, i stand til å skape og bære frigjøringens krefter.