Maleriet før alt raser sammen

OSLO
Leonard Rickhard
Mellom konstruksjon og sammenbrudd
Astrup Fearnley Museet
Står til 19. mai

Den bredt anlagte utstillingen Leonard Rickhard. Mellom konstruksjon og sammenbrudd har vært under planlegging i lang tid som en manifestasjon og en institusjonell hyllest av en av norsk kunstlivs høyest ansette malere. Like etter nyttår kom nyheten om at Rickhard var gått bort etter kort tids sykdom. Det setter uunngåelig en vemodstung tone over en samling bilder der gjennomgangsmelodien allerede fra starten gikk i innadvendt moll.

Rickhard arbeidet «helt til det siste» som det gjerne sies; fem av utstillingens drøyt sytti verker er ferdigstilt i 2023. Det enorme Klaustrofobisk øvelse ved den tredje kabelen, som møter publikum fra fondveggen i museets største rom, er i sin helhet malt i løpet av fjoråret og spesielt laget for nettopp dette rommet. Sykdom eller ei, i fysisk forstand er bildet en maktdemonstrasjon fra en 78-åring – et anleggsarbeid på over 20 kvadratmeter treverk og papp.

Kunstnerisk er bildet langt fra å være blant Rickhards beste. Motivet er i bokstavelig forstand underjordisk. Øverst ses en stripe blå himmel over en gressplen, et «rickhardsk» landskap, med en rød brakkebygning omgitt av glissen barskog og industrielle installasjoner. Hoveddelen av flaten er et tverrsnitt av bakken under, der rør fra brakkehuset borer ned i jorden og strekker seg ut i ganger og hulrom, som om maleriet var et vivarium for studie av maur eller muldvarper. Gangene er saget ut som et uskjønt relieff i tjukk papp over flaten. I hulrommene er like typisk «rickhardske» skjemaer, notasjoner og noe lignende maskintegninger tvunget inn.

Underjordisk, skjebnesvangert
Til tross for at Rickhards maleri samlet sett er vel besatt med statiske sjablongfigurer, diagrammer og stillesittende modellbyggere i byggesett-aktige komposisjoner, er det noe stivt og tvunget over sammenstillingene av elementene her. Også i andre av de aller ferskeste bildene er inntrykket av et mindre dedikert malerifag påtrengende. Bilder som Modellflybyggere om kvelden (2021-2023) og det beslektede Modellflybygger etter midnatt (2019-2023) er tynnere malt og oppleves mer som fargelagte tegninger. Samlet framstår den seine produksjonen programmatisk og rutinepreget. Fortellingen virker i større grad overlatt den litterære komponeringen av elementer enn malerarbeidet. Det er paradoksalt, med tanke på betydningen Rickhard la i nettopp den avgjørende forbindelsen mellom malerisk stoff – maleriets innstilling og utførelse – og bildets mening.

Klaustrofobisk øvelse ved den tredje kabelen er ifølge pressematerialet tenkt nærmest som et stedspesifikt maleri. Motivet skal korrespondere med publikums ankomst til hovedrommet, fra bakkenivå og ned en trapp – altså at man, som betrakter, selv stiger ned i det «underjordiske». Rickhard skal ha sett for seg maleriet som del av en «orkestrering av utstillingen som romlig og kroppslig erfaring» i Astrup Fearnleys arkitektur. At bildet også skulle bli Rickhards kunstneriske svanesang gir det et alvor, en opplevelse av noe karmisk, mer enn det nok fortjener.

Fotorealistisk overraskelse
Den som først og fremst setter pris på Rickhard som maler vil finne godbiter blant de mindre grandiose armslagene. Utstillingen er logisk delt inn i avdelinger etter ikonografiske særtrekk og framtredende tema i kunstnerskapet: «Skogsbilder», «Fugleskap», «Romlig komposisjon», «Modellbord» og så videre. «Vinter og natt» er et fint rom med vare stemninger i skumring. Her er Rickhard på sitt mest fintfølende i gjengivelsen av natur versus moderne kultur, med sterke verk som Vinternatt (2014-2018) og Landskap / Mørketid – mot sort (1982).

Det prosaisk titulerte rommet «1970-tallet» gir innblikk i startfasen. Formspråket her er prøvende, men allerede tydelig for den Rickhard som skal sette så markante spor i norsk kunsthistorie de kommende tiåra. Den smale utsikten gjennom en flislagt gang mot en solfylt bakhage i Søndag I (1974) er en nydelig pastisj over Vermeer og hollandsk sjangerbarokk. Her finnes også den største overraskelsen og det største avviket i utstillingen. Bilvrak i høstsol fra 1973-1974 er en nær fotorealistisk scene fra en bilkirkegård, og et utypisk bilde jeg kunne hatt på kloss hold i årevis uten å mistenke at det var malt av Rickhard.

Tingenes orden og kaos
Perspektivet over det forgangne og forgjengelige i det seinmodernistiske, førdigitale industrisamfunnet er det som ellers bærer gjennom både utstilling og livsverk. Det er for eksempel fristende å sammenligne Rickhards tekniske, (kvasi)vitenskapelige estetikk med svenske Ulla Wiggens teknologifascinasjon i diagrammatiske tolkninger av elektroniske kretskort og mikrochiper. Men Rickhards blikk mot maskineri og vitenskapelig klassifisering er snarere nostalgisk og melankolsk, overgitt og overmannet.

Den forfalne grovmekanikken han opplevde rundt seg som etterkrigsbarn – leken blant restene etter rustne kanonstillinger og piggtråd – ligger under som en borduntone i de gjentatte framstillingene av redskaper, byggesett, sikringsskap, transformatorer og brakkebygg. I interiørene henger bilder sirlig og ordnet på veggene, bak bord og gulvflater dekket av tingenes oppløste kaos. Rickhards modellmakere og landmålere ligger under for dette behovet for rasjonalisering og orden: å kartlegge verden, gjøre den til miniatyr – til noe oversiktlig og forståelig og konkret – som motsats til det ubehaget som ligger i minnene. Mennesket er redusert til en passiv deltaker i situasjoner utenfor dets kontroll eller fatteevne, overlatt til å sortere, katalogisere, ornamentere, vitenskapeliggjøre – men kanskje aldri komme til kjernen av tilværelsens mening.