Romantikk og forskrekkelse

BOK
Kunst ER! Kunstnergruppen Lambretta 1982–1987
Uten tittel forlag
Design: Modest (Rune Døli)
Redaktør: Ingvild Krogvig

«Brunstige brøl.» Det var kritikeren Karin Blehrs dom over kunstnerfellesskapet Lambrettas utstilling i Wang kunsthandel våren 1983. Hun er sitert i den omfangsrike, raust illustrerte og lettleselige katalogen til utstillingen Kunst ER! Kunstnergruppen Lambretta på Kristiansand Kunsthall. Utstillingen står en snau uke til – siste dag er førstkommende søndag – men boka mellom myke permer er å ta med seg som et innsiktsfullt dokument over en tidsperiode og en tidsånd som er til å romantisere like mye som forskrekkes over.

Tidsånden det er snakk om var svulstig og stor i kjeften. Lambrettakunstnerne Edgar Ballo, Axel Ekwall, Erik Annar Evensen, Ole Henrik Hagen, Jon Arne Mogstad og Terje Uhrn viste en vilje til stor risiko, på egne og andres vegne, i forsøkene på å røske opp i stivnete normer og systemer.

Skal vi tro anmeldelsene fra Kristiansand er Lambretta institusjonelt temmet i en ryddig framvisning av maleriene og installasjonene som står igjen etter herjingene i et digert atelier i Lakkegata på Oslos østkant. Katalogversjonen er derfor muligens en mer dekkende påminnelse om hvordan gruppa på opprinnelig ni, etter hvert seks medlemmer, ble postmodernismens mest uærbødige spydspiss inn i det norske kunstlivet. Med heftig-ekspresjonistisk maleri og installasjoner av like voldsomme mengder skrammel og skrot skulle estetisk askese og puritansk moralisering røykes ut av kunstrommene. Maoistene i kollektivet GRAS fra tiåret før tok navn etter grasrot-solidaritet og oppbyggelige spirer som gror. Lambretta derimot er en bråkete italiensk scooter, energisk og med en duft av underdog, slik forfatteren Torgrim Eggen skriver i katalogens innledende og leseverdige essay.

Å pisse i snøen
Navnet «Lambretta» var, i postpunkens ånd, like tilfeldig som det i utgangspunktet var kunstnerisk meningsløst. Scooteren tilhørte Ballo og ble brukt som plakatmotiv til utstillingen på Wang så navnet ble liksom bare hengende. Assosiasjonene det måtte gi til det frie livet på en frekk tohjuling var jo under alle omstendigheter de rette.

Tekster av Eggen, kunsthistoriker Jon Ove Steihaug og – mer kuriøst i sammenhengen – biljournalist Jon Winding-Sørensen bringer oss tettere på åttiåra og et underkapittel i norsk kunsthistorie som for mange i dag nok framstår som litt vagt i konturene. Det som imidlertid slår først i øynene er mengden fotografier som dokumenterer gjengens aktiviteter – fra en ellevill konsert med avantgarde-bandet Einstürzende Neubauten fra Vest-Berlin, den norske nyekspresjonismens Soria Moria, i 1983 til nakendans blant restene av en ramponert utstilling i Stockholm i 1985. Dernest det konfronterende og mildt sagt sitatvennlige kunstnermanifestet, ett av få i norsk kunsthistorie, med macho setninger som «Frykt naturen, bygg den ut, la alt være berørt av menneskehender» og «Det å male skal være som å skrive navnet sitt med piss i snøen». Dette er vel åttitalls-individualisme på sitt mest apolitisk kunstnerpatetiske – og høyst upassende i våre dagers feministiske og økobevisste kunstlandskap.

Apropos det mer samtidige: Mye er sagt og skrevet om den kunstnerdrevne scenen i norsk kunst i 2000-åra, med dens hang til eksesser og overskridelser i kunst og liv. Etter å ha bladd gjennom de 150 sidene med happenings, postindustrielle installasjoner med granbar og sementblander, svevende ølflasker og uvøren penselakrobatikk over flere dekar lerret og presenning, er inntrykket at ingenting her i så måte står tilbake for det som kom etterpå. Lambretta opererte bare i et kunstliv mindre selvmediert enn hva seinere postinternett-generasjoner har fått servert av muligheter.

Tidskonsepter i tidskapsel
Omtaler og oppmerksomhet fikk de flust av i samtida, oversiktlig gjennomgått i Steihaugs fyldige essay. Positive ordelag også, selv om Arbeiderbladets anmelder omtalte konserten med Einstürzende Neubauten som «helvete på hjul».

De brunstige brølene stilnet med nittiåras strategiske og beleste konseptualisme, og flere av lambrettakunstnerne forsvant mer eller mindre fra kunstoffentligheten. Selvbevisstheten da det sto på som verst var det ingenting i veien med, tydelig ikke minst i de oppstilte helfigurportrettene og situasjonsbildene av kunstnerne i arbeid på katalogens innledende sider, tatt av Bjørn Inge Karlsen. Ære være den som hadde hode nok til å tenke at også hverdagen på atelieret var verdig et kameraøye. Sammen med Anders Støversten og Jamie Parslows dokumentasjon av Lambrettas Tidskonsepter, som de kalte aksjonene, konsertene og utstillingene der mellom 1982 og 1985, representerer disse et tidsvitne, og en uvurderlig tidskapsel.