Forgjengelig frukt, varig uro

JEVNAKER
Kistefos Museum
Christina Quarles
Living in the Wake
Kathleen Ryan
Kathleen Ryan
Utstillingen står til 12. oktober

Skal man si noe overgripende om sesongutstillingene på Kistefos-museet, er kanskje «øyenslyst» et relevant begrep å bruke. I rommet mellom institusjonskritisk samtidskunst og sommerlig publikumsfrieri har Kistefos, med solide finanser i ryggen, kunnet plukke kunstnere fra de øvre hylleseksjoner. Det har gitt en rekke severdige, om kanskje i begrenset grad oppsiktsvekkende, utstillinger siden starten for over 25 år siden.

Årets utstillere, amerikanske Christina Quarles i The Twist og Kathleen Ryan i Tresliperiet og Nybruket Galleri, glir sånn sett ubesværet inn i folden. De er ikke kjente navn på linje med Tony Cragg eller Marina Abramovitsj eller Louise Bourgeois – som har gjestet Kistefos tidligere som hovedutstillere – for ikke å snakke om den etter hvert formidable rekka av samtidskunstnerisk adel som troner rundt i skulpturparken. Men maleren Quarles og skulptøren Ryan byr på sanselige og forseggjorte, visuelt spandable overflater med en understrøm av uro som ikke står tilbake for mye i denne sammenhengen.

Glitter uten etterglød
Særlig Ryans store skulpturer framstillende muggen frukt, laget av myriader røde, grønne, turkise, brune, gule og grå halvedelsteiner, glassperler og plastbiter, ligger an til å kunne bli folkefavoritten. De sprer sin tvetydig glitrende, estetiserte forråtnelse blant gamle og dystre industrimaskiner med sensasjonell, om enn noe kortvarig effekt. Assosiasjonene går naturligvis til barokkens stillebenmaleri og det klassiske memento mori-motivet – «husk at du skal dø». I sammenhengen på Kistefos er det også naturlig å ta med omgivelsene i kunstbetraktningen, og gjøre seg noen refleksjoner om forgangen industrikultur og stedets forvitring – en betenkning som i disse dager vel må utvides til å gjelde også den liberale sivilisasjonsbyggingens forgjengelighet. De monumentale restene etter treforedlingen står der i lokalene som permanente kulisser for ettertanken. Det skal sånn sett ikke store grepet til for å virvle opp et kunstnerisk utsagn om arbeidets avtrykk og samfunnsstrukturenes avlagte former.

Apropos arbeidets avtrykk: Noe jeg syntes var spesielt fint ved Ryans skulpturer er den nesten brutale detaljeringen og sporene etter monteringen av steinene. Stifter og spiker holder overflaten synlig sammen. De gråblasse spikerhodene blir del av uttrykket og fargespekteret – en pragmatisk overflod, en skjønnhet oppnådd gjennom de rent mekaniske virkemidlene. Det er inntrykket av disse som, tross glitteret i perlemor og ametyst, blir sittende lengst i minnet. Sett i et videre perspektiv har Ryans skulpturer slående wow-faktor, men falmer, som frukten selv, til det litt intetsigende etter en dag eller to.

Kjønn, rase, seksualitet
Til sammenligning er Christina Quarles’ malerier vanskeligere å komme inn på. Motivene – oppløste og vridde kropper og komplekse mønstre i pastellfarger – er ikke umiddelbart lette å få tak på, verken som form eller fortelling. Men Quarles legger for dagen et såpass intrikat og variert estetisk og malerisk terreng at tankene fremdeles, flere dager etter forrige ukes pressevisning, sysler med å plassere og kategorisere lagene av potensiell betydning.

Ifølge presseskrivet kommer «Quarles’ perspektiv som en skeiv og flerkulturell kvinne tydelig til uttrykk i verkene. Kunsten hennes utfordrer og destabiliserer fastlåste forestillinger om rase, kjønn og seksualitet». Jeg synes ikke den definisjonen er så opplagt. Det kommer vel an på hva man har selv har som utgangspunkt, eller har blitt fortalt å se. Slik jeg leser dem, viser bildene like mye til forskyvninger og grenseoppganger i et malerisk register: mellom malerisk stoff som nærmest skulpturelt materiale og bildets flathet; mellom dynamiske mønsteropptegninger mot mer affektive nedslag med penselen, og naturligvis mellom figurasjon og abstraksjon.

Destabilisert betrakter
At vi har å gjøre med et destabilisert utsyn mot verden, virker derimot åpenbart. Kanskje er det slik at motivenes formale uorden – vridde perspektiver, fragmenterte kropper, den ornamenterte flaten – destabiliserer betrakteren, heller enn at den gir uttrykk for en forhåndsdefinert identitetspolitisk agenda.

Motivenes magert utseende rollebesetning til tross; Quarles holder fram en overskuddspreget, sulten estetikk som synes å nære seg like mye fra Americana-kitsch, post-pop og surrealisme som fra digitale grensesnitt, pikselering og vektorgrafikk. Mitt øye fanger spor av alt fra Leonora Carrington, Otto Dix og italiensk 1500-tallsmanierisme til det skjerminfiserte post-internett-maleriets lagvise redigering av motivene i kollasjerte, ustabile rom. Bildene griper fatt i et uforankret jeg og fikserer det i et maleri som, til tross for sine spinkle og plagete protagonister, opptrer med tyngde og motstand.