Malerens hånd, hundens øyne

OSLO
Hulias 
Marthin Espeland
Evig eies også et godt rykte. Og likevel stiger jeg, en annen sol
Utstillingen står til 24. november

Marthin Espeland har fylt det krypt-lignende lokalet til galleriet Hulias i Maridalsveien med et tettpakket og temmelig insisterende arrangement. Bare utstillingstittelen, Evig eies også et godt rykte. Og likevel stiger jeg, en annen sol, er nok til å sende en anmelders stressnivå oppunder taket, i vegring og undring over hvordan dette oppsettet nå skal forstås. 

Estetikken er på en og samme gang inkluderende og fremmedgjørende. Å komme inn den unnselige galleridøra fra den høstkalde gata utenfor er som å entre en blanding av hektisk kunstneratelier, overmøblert peisestue og barndommens lune, men evig kaotiske hobbyrom.

Diana under isen
Å gi en presis og samlende beskrivelse av verkene er nesten like fåfengt som å få rasjonell mening ut av utstillingstittelen. Evig eies er en omfattende installasjon bestående av malerier, materielle konstruksjoner og restmaterialer. En slags provisorisk «paviljong» av smale lister er snekret opp midt i rommet. Omkring og på denne henger jakker dekket av malingsflekker, fra taket henger restene av en stolrygg, på en like provisorisk arbeidsbenk står to høyttalere – uten lyd da jeg var der – sammen med et par halvspiste bagetter, et par solbriller og tannpirkere. Den smale trappa ved inngangspartiet har fått et gelender festet til en stabel plank, visstnok restene etter en plattform bygget i anledning forrige utstilling. Prinsesse Diana titter fram fra en bunke postkort, fotografier, pressemeldinger og papirbiter utover gulvet, toppet av et iskrempapir med rester av en Krone-is – sjokolade og nøtter, om jeg ikke tar feil.

Nedlesset og gjennomboret
Estetikken er skitten, i både konkret og overført betydning. Espelands prosjekt synes besatt av å ville berøre, eller snarere bli berørt av verden, i alle dens urene og abjekte [red. frastøtende] bestanddeler. 

Denne verdenens ting trenger inn i maleriene, i bokstavelig forstand. Motivet i alle de åtte maleriene – som utgjør den fulle verklisten, så det er sånn sett ikke helt klart hvor utstillingen slutter og utenverdenen begynner – er forsonende nok to hunder. De titter fram med sine store, fordomsløse hundeøyne blant fargesprakende og velfødde, pastose penselstrøk. Hunden er et troskyldig dyr; en trygg kjenning og følgesvenn gjennom dette inntrykksladete kunstneriske terrenget. Kanskje er det også med hundeblikket at Espeland ser verdens beskaffenhet.

Det sentrale maleriet, Helvetesild, er en fråtsing i materiell og malerisk maksimalisme over to ganger halvannen meter. Et gammelt fleece-teppe er spent opp på blindrammen og deretter nedlesset og gjennomboret av følgende remedier – og her er det like greit å ramse opp hele inventarlista: Tannpirker, kortstokk, fisk, høne, kjøtt, smykker, håndtak, bagett, speil, listverk, postkort, fyrstikk, blomster, airpod, «glow in the dark»-hjerte, tyggis, kniv, gaffel, akryl, lim, Tec 7, fugeskum, kulepenn, aux-kabel, spiker, ring, edderkopp, harelim, olje på fleece-teppe.

Vilje til autonomi
Stilen er ikke akkurat ny. Eksempler på en slik «uren estetikk» finner man gjennom hele 1900-tallet, fra Kurt Schwitters’ kollasjer av restmaterialer via Robert Rauschenbergs combines og Dieter Roths råtnende matvarer til Vilde von Kroghs burleske arrangementer av skrot og «antropomorfe ubehageligheter», for å sitere Henrik Plenge Jakobsens smått legendariske tekst om 2000-årenes norske kunstscene fra 2013. Krogh er ellers kjent for å ha skapt sin egen scene for en slik mer frigjort og bohemsk kunst, med Prosjektskolen som i dobbel forstand har skapt skole i norsk samtidskunst.

34-årige Espeland er riktignok for ung til å ha markert seg i slike sammenhenger. At Evig eies likevel, sett med lokale øyne, oppleves å holde en slik tradisjon levende er neppe til å unngå. Opp av den verdslige augiasstallen stiger altså kunstneren avklart og opplysende, i egne ord som en sol – pompøs og selvbevisst, muligens. En anelse trendsensitiv, kanskje. Men likevel, for igjen å låne Plenge Jakobsens ord, med en innstendig vilje til frihet og estetisk autonomi.