Skam og uskyld

Oslo
Centralbanken
Nora Joung
Apparater for avvikskontroll 
Utstillingen står til 7. september

Good ol’ days, det populærkulturelle, i hovedsak amerikanske uttrykket for romantisk lengsel tilbake til en uskyldsren tid, blir sjelden lenger brukt uten ironi. Er det noe den postmoderne kritikken lærte oss, er det at ingen er uskyldig, heller ikke i minnet. Og aller minst forestillingen om en fortidig, ideell tidsalder, enten det er snakk om den førindustrielle verdenen eller ens egne formative år. 

På det vesle galleriet Centralbanken, på fjerde året med beliggenhet i den hektiske Brugata i Oslo sentrum, viser Nora Joung en serie bilder hovedsakelig utført i den nostalgiske teknikken flanellograf. Mon tro hva som kan være motivasjonen for å gripe til en såpass forgangen, og for enkelte nok også sterkt ladet, uttrykksform. Også motivene er til å undres over. Utstillingen Apparater for avvikskontroll er en serie løse funderinger og tekstile innfall, dominert av en insisterende juss-ikonografi: paragraftegn, en dommer med pudderparykk og klubbe, en utsikt gjennom et gittervindu. Et triptyk over store, fritthengende ull-lerreter viser en vekt – det klassiske symbolet for rettferdighet – ytterst til venstre, og til høyre en korsfestet Kristus-skikkelse. Mellom disse: en opphopning av paragraftegn i en kaotisk klynge, som slanger over Medusas hode.

Søndagsskolen
Tittelen på triptyket, Søndagsskole #1–3, forklarer for så vidt både kristusfiguren og flanellografen, på tross av at verket er det eneste her som faktisk ikke er utført i denne teknikken (håndsting, sier verkbeskrivelsen). I presseskrivet, forfattet av Joung selv, kan vi lese om flanellografen at den er «en tavle, ofte av ullfilt, hvor figurer i ditto materiale kan heftes av-og-på og flyttes, og derfor egner seg til å lage en animasjon på direkten».

Slikt setter jo minne-maskinen i gang, om egen oppvekst og søndagsskolegang, en bakgrunn vi tydeligvis, muligvis, deler. Det er et naturlig instinkt å ville lese interessene Joung legger for dagen som noe biografisk. Men det kan like gjerne være et feilsteg. Presseskrivet, som vel må oppfattes mer som et litterært tillegg enn en forklaring eller gjennomgang av utstillingen, trekker tvert imot tidslinjer og referanser langt bakover og utover. Joung tar oss fra oppdragende bibeltimer foran flanellografen, med innslag av gammeltestamentlig justis, til 1950-åras skolehjem for jentebarn, med isolatstraff og tvangsarbeid, og enda lenger. Femtiåra er vel dessuten selve glansbildet på gode gamle dager i den alminnelige oppfatningen av uttrykket – forestillingen om en verden der anstendige borgere fikk ha privilegiene sine i fred.

Begjær og gamle feilskjær
Det som antakeligvis er det sammenbindende element blant all den strafferettslige representasjonen i Apparater for avvikskontroll, kommer muligvis mot slutten av Joungs skriv: «.. det var jentenes seksualitet som var det mest konfliktfylte området». Antydninger og løse tråder å trekke i legges ut i verktitlene: Vergerådsloven av 1896 / 1900; Rømmerapport; Bestem, frels og rens, eller en liste med oversikt over daterte medisinske undersøkelser, de fleste med ordlyden Ingen genokker, eller Sparsomt med genokker, noe som etter hva jeg kan forstå har med kjønnssykdommer å gjøre.

Her kan man virvles inn i alle mulige prosaiske assosiasjoner, til barnevern og overgrepskultur og seksuell skam. Vekten i triptyket bærer karameller og ostepopkuler i to store, påsydde lommer. I Forferdelig bordskikk stiller flanellografen opp frukt og bestikk i vill uorden. Fristelser og kvelende sosial normering, manglende impulskontroll og skamfølelse alle vegne.

Heldigvis for oss, døde Jesus på korset for å frelse oss fra synden, skriver Joung videre. Jeg vet ikke om statementet er ironisk eller oppriktig, eller om Apparater for avvikskontroll er et oppgjør på det personlige planet. Det er kanskje heller ikke så viktig. Det finnes en understrøm av begjær og gamle feilskjær i nesten alle liv, og til alle tider. Teppet kan når som helst trekkes til side. Flanellografen skal ikke lastes for sin bagasje, sier Joung til slutt i sitt vesle skriv; «men bagasje kan lekes med».