Med døden i oppløpet

MOLDE
Møre og Romsdal Kunstsenter
Ine Harrang
Skogen
Utstillingen står til 23. februar

En kunstners siste akt spilles ut i Møre og Romsdal Kunstsenter denne seinvinteren. Ine Harrangs rominstallasjon Skogen er et arbeidsintensivt og fysisk omfattende, eventyrlig totalverk lastet med livsskjebne og symbolikk. Utstillingen har satt publikumsrekord for kunstsenterets relativt beskjedne galleri øverst i Plassen, Moldes kultur-storstue. Én årsak er åpenbart utstillingens umiddelbare appell som et omsluttende mørke som lokker og drar enhver forbipasserende inn dørene. Men årsaken til rekordtallene har nok først og fremst å gjøre med kunstnerens egen skjebne. Harrang døde oppunder jul, 64 år gammel og underveis i arbeidet med Skogen og rakk aldri å se utstillingen ferdig før den åpnet i januar.

Dette biografiske forholdet kommer man ikke utenom som verkets strengt tatt uintenderte, men likevel sterkeste innhold. Det tilfører en mollstemt spenning som oppleves melodramatisk og intim. Kanskje også som en avsporing. Samtidig er det en sammenheng mellom kunstnerisk intensjon, form og uttrykk som følger kunstnerens livssituasjon med en egen uunngåelig logikk.

Sjelens hjem
Det underliggende premisset for Skogen er en bevissthet om forgjengelighet og en omsorg for de nære ting. Tittelens skog er Retiroskogen øst i byen, et tidligere fornemt parkområde som nå ligger som et gjengrodd, men romantisk pittoresk friområde. Ifølge informasjonen fra kunstsenteret kunne man i tidligere tider vandre mellom klassiske skulpturer og ornamenterte stakittgjerder rundt et tjern kalt Atlanterhavet. 

Det er dette tjernet, med øyer og omkringliggende buskas og trær, som nå er gjenskapt i fri form i galleriet. Skogen kan på ett plan tolkes som et partsinnlegg i kampen for å bevare området for ettertida; Retiroskogen er truet av utviklingen av et treningsanlegg for byens fotballag. Viktigere for Harrang er likevel skogen og det naturlige habitatet der som et «sjelens hjem». Tanken blir gjort bokstavelig i utstillingen, der kunstneren har flyttet inventar og samleobjekter fra sitt eget hjem – dukker, dukkehus og utstoppede dyr, barokke speil og antikke veggur, små bymodeller og så videre – inn blant floraen som fyller rommet. En video vist inne i en gapahuk-konstruksjon viser kunstneren, synlig preget av sykdom, vandrende blant de samme kulissene plassert ut i den virkelige Retiroskogen. I lange sekvenser ramser Harrang opp tallrekker i en slags messende, aldri opphørende regneoperasjon.

Den siste terskelen
Skogen er en verden og et livsverk i miniatyr, der kunstneren regner tida i sekunder og de fysiske omgivelsene i museskritt. Å stå på den siste terskelen gjør jo noe med perspektivene. Å ramme inn, måle opp og stille livet til skue i nærsynt detalj med et så ambisiøst og kraftkrevende prosjekt må kanskje forstås som å ville slå døden i oppløpet. Se her, her er min verden, mitt liv og min kunst – jeg ble ferdig med mitt før du tok meg, synes utstillingen å fortelle. 

Det massive materielle nedslaget gjør utstillingen til en drøm å formidle, samtidig som det bekjennende og biografiske sentimentet er en utfordring å anmelde. For ikke å reduseres til staffasje og rekvisitter i en scenografi blir hver bestanddel med nødvendighet avkrevd et innhold den ikke uten videre makter å bære. For en utenforstående, mindre lokalt investert betrakter oppleves nok det som Skogens største kunstneriske utfordring, på tross av rommets menneskelige og nærgående alvor.