Ny redaktør spriter opp kunstårbok

Ryggmargsrefleksen med Norsk kunstårbok 2024 i hendene er å sammenligne den med ikke bare fjorårets utgave, under treårig redaktør Susanne Christensen, men også de aller første utgavene fra 2010 og frem til 2020, som Ketil Nergaard og senere også Arve Rød sto for. Hovedteksten holder: Fra de mer utprøvende uttrykkene gjennom 2010-tallet – «tenårene» i vårt årtusen – markerte forrige redaktør seg med et vidt tekstomfang i boklig stil. At en redaktør former prosjektet etter egne ambisjoner, må man kunne forvente. Når Logendran nå staker ut en ny kurs for Norsk kunstårbok er det med en sterkt savnet lekenhet, men heller ikke årets utgave er fullstendig fri for mangler.  

Mer tidsriktig 
Som fysisk objekt ligger årets kunstårbok nærmere et høykvalitetsmagasin enn en bok. Utformet med et langt mer samtidsmoderne design kjennes Norsk kunstårbok 2024 frisk og oppdatert. Omslaget er trykket i et fleksibelt, lær-aktig papir som gir en behagelig stofflighet. De trykte elementene er i tillegg inngravert i «læret» (luksus!). Det visuelle er derimot mer sterilt, med blå ruter og streker på lysende hvit bakgrunn. Permene har dessuten et stivt, blankt ruteark som skinner gjennom det mattere lærpapiret – blikket for detaljer vekker ikke annet enn glede. 

Inni boken møter vi aller først en 50 siders besnærende bildekollasj. Det tolker jeg som et tydelig signal om at innholdet i Norsk kunstårbok heretter vil vektes annerledes. Å bla gjennom disse helsidedekkende bildene (finnes det noe bedre?) er som å havne i et virtuelt rom med en konstant strøm av bisart innhold, en lynchiansk drøm, til man sitter med følelsen av at hva som helst kan dukke opp. Det er stimulerende og stemningsfullt. Imidlertid noterer jeg en del internett-estetiske referanser som gjør deler av kollasjen typete og reproduserende, mer spesifikt «vaporwave» fra 2015, samt tumblr-minimalisme rundt samme tid hvor nettopp kvadratiske ruter sto sterkt.

Kollektiv kunst
I både form og innhold er det åpenbart at Logendran har hentet opp den eksperimentelle utførelsen fra redaktørene i «tenårene», noe som kler en kunstpublikasjon. I leder-teksten skriver hun at prosjektets «år»-bit herved blir løsere, altså at Norsk kunstårbok heller dekker det som har kjentes viktig i den gjeldende arbeidsperioden. Å ta seg sånne friheter som redaktør er viktig, det tyder på en viss integritet.

Utøvende kunstnere er involvert i større grad i årets utgivelse, gjennom fire kunstnerbidrag og gjeninnføringen av kunstnerstafetten, hvor kunstnere skriver kort om en kunstnerkollega som så skriver om en annen. Begge typene bidrag skaper en kobling til det levende norske kunstlivet – utover den visuelle reorienteringen som gir en estetisk kobling. De beste stafett-tekstene har dessuten et litterært tilsnitt som er fint å lese. Anbefalingslister av bøker, filmer og musikk fra ulike kulturarbeidere leder leseren videre ut i feltet, i likhet med kunstbidragene. Slik er utgivelsen ikke kun rapporterende om kunstopplevelser, men genererende. 

Savner fordypning 
Men hvor mye innhold nyter vi i selve boken? Etter Bypuls-spaltens fire tekster (med varierende puls), leser vi to solide essays før stafetten og anbefalingslistene runder av lesingen. De akkompagnerte fotografiene, i svart-hvitt og snudd 90 grader, fungerer mer som informasjon enn noe man opplever. Det samme gjelder de to fotoseriene av Fritt Palestina-markering. De fire kunstnerbidragene er teknisk sett visuelle, men tar fysisk liten plass (en liten katalog). Enkelte blar man raskt gjennom. 

Også bildearkivet til slutt – en haug små og større iPhone-bilder spredt utover rosa papir – er informerende heller enn stimulerende her og nå. Bildene forteller oss at det norske kunstlivet er levende, inkludert publikum. Ja, den første utgaven av Norsk kunstårbok med Logendran som redaktør er en bekreftelse på at kunst er kollektivt. Dette illustreres av stafetten og anbefalingslistene, og er de argumenterende tekstenes viktigste poeng. Jeg skulle gjerne lest to-tre flere av slik fordypende tekst, eller fått enda en visuell fordypning som den i begynnelsen. Da jeg bladde om på siste side av NKÅ24, tenkte jeg rett og slett: «Er det over allerede?».