På leting etter storebror

BOK
Geir Egil Bergjord (fotografi) og Arild Rein (tekst)
Vegen heim til Svartskog
Design: Geir Egil Bergjord
Samlaget 2025

Enkelte kunstverk er så oppslukende at det kjennes som man var i en parallell virkelighet når man tenker tilbake på opplevelsen. Noen timer etter at jeg leste ferdig «Vegen heim til Svartskog», tok jeg meg i å ha registrert den i kroppen som en film – for det var sånn den kjentes underveis: som en intens, egen verden. I denne tykke dikt- og fotoboken havner vi rett inn i situasjonen til en fjortenåring på hvileløs vandring i den ugreie Stavangernatten, han leter etter broren sin Billy, med magen full av vodka og hodet fullt av ubesvarte spørsmål.

«Eg sjekkar mobilen igjen

Ikkje eit pip

Din jævla tulling

Kva held du på med, Billy?

Runkar deg sjølv?

Eller har du

Drite i buksa?»

En strøm av frustrasjon og fortvilelse
Bakpå boken står det ingenting om hva man kan forvente. Inni er det fotografier som innleder: en ferge ved en folketom kai, våt asfalt og et stusselig tivoli forlatt for natten. Lykter kaster et spesielt gult skjær, som setter en udefinerbar stemning. De helsidesdekkende bildene oppleves ikke stiliserte, men heller tatt «in medias res» – man blir plassert på denne kaia som i et dataspill i førsteperspektiv. Når teksten tar over for bildene, befinner hovedpersonen seg på samme plass. 

Langdiktet går også rett på sak. Bilen full av tjuvgods har kollidert, og Billy skriker til broren: «stikk!» Når får ikke fjortenåringen tak i ham, han driver rundt og leter. Det høres ikke fryktelig dramatisk ut, men utover lesingen får vi vite den sørgelige bakgrunnshistorien til vår forteller, om «vodkamora» og stefaren de er ettersøkt for mordforsøk på, «den feite pervoen». Før de kom seg til Stavanger, lå de lavt i en campingvogn i Svartskog og levde fredfullt. Kunne de ikke blitt værende der? Teksten er en konstant strøm av frustrasjon og fortvilelse – og det som nok vil herde gutten, om ikke noe endrer seg for ham snart.

Stygge ting
Språket er «tøft», men hele tiden troverdig. Spesielt litterært er det ikke, og enkelte steder hakker poesien, men langdiktets fremste kvalitet er likevel dette dragsuget som kommer av at jeg-et går og går og «aldri kommer til døra». Nåtidsbeskrivelser gjør at det hele ruller av gårde som en film, selv om det ikke er så mye som faktisk skjer. Ofte er teksten morsom, og fjortenåringen trer tydelig frem som en person: dramatisk og sårbar, som fjortenåringer flest. Det hender at teksten bryter frem i sterkere linjer, uten at den gjør seg til.

«Eg reiser meg

Frå plaststolen på slepebåten

Og går i land

Og kjenner meg

Daud som ei spekesild

Den siste dagen i livet mitt

Har kanskje allereie vore»

Vekslingen mellom tekst og fotografi foregår organisk. Lenge er det en tett sammenheng mellom hvor hovedpersonen befinner seg og hva vi ser i bildene (av og til litt for bokstavelig). Det har en sterk effekt, det kjennes virkelig som om vi låner hans hode og øyne. Fotografiene fanger en del konvensjonelt stygge ting, som anleggsrot og markedstelt i plast. Slike motiver blir ofte estetisert, for eksempel gjennom mye blitz, men Bergjord lar heller det stygge lyset tale for seg selv og svøpe alt inn i sin effekt. Prosjektet fenger meg, enkelte av fotografiene er uventet slående.

Et slags helvete
I «runkehuset» i Stavanger er det verken varme eller rene klær, og politiet er no-go. Når fjortenåringen sovner, våkner han til natten og drives igjen ut på leting. Eksistensen er dyster og prekær. Det gule, oransje og røde lyset over de samme omgivelsen danner et slags helvete – det sykelige grønne, også.

På fotografens egen nettside kan man se det samme falske lyset i tidligere fotosekvenser, som i utsiktsseriene hans, hvor det er stemningsskapende på en helt annen måte. Forfatteren har på sin side skrevet kriminalromaner om Stavangers underverden, og befinner seg også på vant jord.

«Vegen heim til Svartskog» er en medrivende natteskildring med et særdeles godt samarbeid mellom tekst og foto. Når fotografiene får noe undersjøisk over seg, gir det følelsen av at jeg-et (og vi) står i en annen verden. Bildene viser ikke et eneste menneske. Fjortenåringen er alene, men henvender seg hele tiden til Billy som «du». Etter å ha kommet godt inn i teksten og bildene er det flere linjer og motiver som treffer hardt med sin umiddelbare klangbunn.