Ujevnt samarbeid mellom tekst og foto
Lekne tekster og slående fotografier står side om side i dette originale samarbeidet mellom fotograf Erlend Berge og forfatter Frode Grytten. Å bla i boken «Kjære alle saman» byr på genuine og fornøyelige overraskelser, men utover i lesningen tar den tekstlige biten overhånd på en heller pratsom måte.
BOK
Kjære alle saman!
Fotograf: Erlend Berge
Forfatter: Frode Grytten
Verbum Forlag 2024
Bokdesign: Modest v/Rune Døli
Stemning og påfunn
At et fotografi helt uten folk kan virke så levende og fullt av stemning, forventer man kanskje ikke. I «Kjære alle saman» har fotojournalisten Erlend Berge fotografert en mengde av disse praktiske og tidvis visuelt fascinerende talerstolene som finnes rundt omkring i Norge. Gjerne på plasser de fleste av oss ikke vil få se med egne øyne, alt fra det lille, lokale ungdomshuset til den mer uhyggelige bruskassen på låven til en SIAN-leder. Sistnevnte forstår vi må ha vært et sted for spontan «tale» – jeg grøsser av å forestille meg hvilke ord som er blitt delt i et slikt lukket rom.
Fotografiene står konsekvent på høyre side i boken og fanger blikket, det visuelle er umiddelbart, deretter leser man teksten til venstre, skrevet av den folkekjære forfatteren Frode Grytten. Dette oppsettet gjør lesningen mindre strømlinjeformet, og forsterker følelsen av at den enkelte teksten – for det meste dikt, med variert form – tilhører det enkelte bildet. Mens noen tekster er anekdotisk fortellende, er andre mer klassiske. Vi har også å gjøre med en del språklige påfunn som fungerer som kommentarer til innholdet. For eksempel står det et oppstykket samisk dikt ved et fotografi av støttemarkeringen til Fosen-samene, med undertittelen «Nils Valkapää, korrigert». Valkepää var, som kjent, en samisk multikunstner og poet mens «Solaris korrigert» er en kanonisert diktbok av Øyvind Rimbereid. Grytten refererer til flere andre forfattere i boken, blant annet når han lager sin «arendelsuke»-versjon av Jan Erik Volds «kulturuke»-dikt.
At fotoprosjektet er så avgrenset, gjør det også mer potent. Når enkelte av talerstolene peker seg ut i sin spontanitet, som denne SIAN-bruskassen eller asfaltflekken til Fosen-aktivistene, er effekten stor. Gjennom hele boken dirrer denne følelsen og tanken om av hva som kunne ha blitt sagt på et sådan sted. Ulike gjenstander og detaljer i bildet lader det og gjør det fullt av det menneskelige, uten at det avbilder et eneste ett. Å tale er dypt menneskelig, går det kanskje opp for en – det er også det å blåse ballonger, sitte på en stol, male ord på et banner.
Hos Grytten er det også mye menneskelighet, mye omsorg og respekt for liv. Tidlig i boken finnes to spesielt rørende dikt, det ene en slags konfirmasjonstale, det andre et dikt om «ein dag etter krigen». På sitt beste er tekstene vektige utvidelser av fotografiet. På sitt svakeste har de en slags øm jovial tone som kan beskrives som litterært publikumsfrieri.
Det er ikke til å komme utenom at det meste i denne boken har en samfunnsmessig og politisk forankring. Midtveis blar vi gjennom talerstolene til Norges største politiske partier, her behandler tekstene partipolitikk nokså typisk. Det kjennes som at leseren er ment å nikke i enighet til tekstens budskap (Frode Grytten har skrevet flere av typen populære og delbare dikt, om både korona og 22. juli, preget av samme tone). Og så er det noe gubbete over budskapet om at verden er blitt gal, herunder «Instagram» og «Tiktok» – det blir for lettbeint å simpelthen nevne sosiale medier som et selvsagt argument om at vår tid ikke henger på greip.
Prater over bildene
Som nevnt gir Berges fotografier i «Kjære alle saman» umiddelbart inntrykk, og selv om dette ikke er en kort bok, kunne jeg godt ha tenkt meg dobbelt så mange – jeg går ikke lei av dem. Etter hvert under lesningen tar tekstene mer plass enn bildene, delvis fordi fotografiene er så stille uten mennesker, og delvis fordi Grytten bruker mye repetisjon som språklig virkemiddel. Dette oppleves pratsomt i lengden. Samarbeidet beveger seg fra samspill til smått overkjørt. I tillegg er det med jevne mellomrom brukt ren tekst på en dobbeltside for å markere brudd. For mitt vedkommende, merker jeg at det godt kunne ha vært et type brudd fra teksten med bare fotografier, som slik kunne fått skinne i stille omgivelser.
Helt på slutten tar fotografiene attpåtil helt slutt, og vi leser en rekke taler skrevet av Grytten. Det humoristiske tilsnittet er til stede også her, og slik det er med humor, treffer det nok ikke alle hver gang. Noen av tekstene er igjen ganske pratsomme, noe som er mer tilgivende om man skulle lyttet til dem som nettopp en tale. Likevel er det altså mange steder i boken hvor teksten jobber mer i samspill med bildene, noe som fungerer ansporende og skaper en distinkt stemning. Her kan man gå frem og tilbake mellom tekst og bilde, og hente ut noe nytt hver gang. Boken skinner i disse tilfellene.