Tunge tekster og blekt uttrykk

Oppdatert 13. februar 10.25

Mye skjedde i 2021. Norge fikk ny statsminister, nordmenn ble massevaksinert og Norsk kunstårbok fikk ny utgiver, nytt bokdesign og ny redaktør. Nå, etter tre utgaver med Christensen som redaktør, er årbokens forvandling tydelig: Innholdet veier tyngre enn noen gang, mens formen er betraktelig stivnet. Pandemiens kollektive utmattelse har gjort den til et ikke-tema, opplever jeg. Vi vil videre, vi vil tenke på andre ting. Men koronaen var akutt da Christensen tok over redaktøransvaret for Ketil Nergaard og Arve Rød i 2020, og var naturligvis omdreiningspunkt i de to påfølgende utgavene av Norsk kunstårbok. Gudskjelov handler 2023-utgaven nesten ikke om nedstengning, nei, den retter seg mot andre kriser.

Større ambisjoner, men...
Ambisjonene virker større og annerledes under Christensen. De siste tre utgavene av Norsk kunstårbok har flere og lengre tekster enn før, med blikket ut mot verden. For eksempel åpner 2023-utgaven med et sterkt bidrag om arktisk nabolagsfellesskap, skrevet av Neil Cahoon, og nevner Russlands krig mot Ukraina på en naturlig og utvidende måte.

Det er også mye god dekning av samisk kunst – og initiativer i Nord-Norge, som lenge var en ganske glemt del av norsk kultur. 

Nei, Christensen er ikke en navlebeskuende redaktør. Kanskje har hun vært for lite opptatt av navlen i akkurat denne utgaven, hvor vi finner hele to tekster om Documenta 15-saken i Tyskland. Det er spennende lesning. Jeg bare undrer om dette angår det norske kunstlivet, som jo er Norsk kunstårboks uttalte mål. Det er ingen rene utenlandsopphold i de forrige utgavene, så dette er et særtilfelle.

Blås opp de bildene!
Med de nye ambisjonene forsvant leken, virker det som. Den største forskjellen mellom de siste utgavene og årbøkene fra perioden 2012-2020 (som var de jeg fant på biblioteket), er at det visuelle uttrykket er mange ganger streitere. Nå er det bort med farger og grafiske påfunn. Det nye bokdesignet er rett og slett ganske traurig.  

Jeg får umiddelbart Ingmar Bergmans film Fanny och Alexander i tankene: den ene familiesfæren sanselig overlesset, ekspressiv og full av dans, den andre luthersk-nedstrippet og streng, kald.

Men det er ikke bare det mindre kunstneriske som gjør den nye formen stiv. Boken er fysisk stiv, den er hardback nå og ligner mer på en bok enn et magasin, men også bøker trenger liv. Liv er variasjon, og det savner jeg. Nå begynner hver tekst på høyre side med noe visuelt til venstre. Selve bildene er ofte stemningsløse, og det er for mye hvitt rundt dem. For ikke å snakke om iphone-bildene ... som er svært gjenkjennelige og helt grusomme på trykk. Det visuelle fungerer ikke som sanselige avbrekk fra tekstene og teoriene. Kapitlene har heller ingen visuelle skiller, ingen farget side som tidligere, bare liten skrift oppe i hjørnet. 

Amatørmessige feil
Kortformat kunne skapt dramaturgi i en tekstlig tung utgivelse som denne; variasjon motiverer fortsettelse i lesningen. Før 2021 fantes det en spennende stafett der kunstnere skrev om et verk av en annen kunstner, som deretter skrev om et annet verk av en annen kunstner, og så videre. Dette formatet levde sitt eget liv, det var viltvoksende og lå tett på det kunstlivet utgivelsen har som fore å dekke.  

Hvis vi dropper nostalgien så gir et strammere uttrykk uansett forventninger om et stramt innhold. Den forventningen innfris ikke under lesningen av Norsk kunstårbok 2023. Mange av tekstene lider av grammatiske feil, trykkfeil og generelt dårlig språk. Enkelte har så mange feil at man lurer på om riktig fil ble sendt til trykk. Noen av skribentene har solide refleksjoner og språklig flyt (eksempler er Tuva Mossin om Skeivt kulturår 2022, Eline Bjerkan om animalsk kunst i Trondheim og Sigurd Tenningen om det museale Norge). Andre kunne med hensikt blitt spilt gode.

Grunntanken må være at lek og tyngde virkelig ikke utelukker hverandre, men snarere kan inngå i et strålende samspill. Det er nok ikke tilfellet med Norsk kunstårbok 2023.