fbpx Vond start for documenta 15

Vond start for documenta 15

Det tomme stillaset som sto igjen etter at et av de største verkene på documenta 15, People´s Justice, av kunstnerkollektivet Taring Padi, var tatt ned kun få dager etter åpning. Foto: Uwe Zucchi / DPA /NTB

En av verdens fremste og største utstillinger for samtidskunst har i sine to første uker vært skjemmet av å ha gått god for monteringen av et digert verk med antisemittisk innhold – midt i utstillingens hjerte. De mange utfordrende og tankevekkende verkene på utstillingen har foreløpig kommet i skyggen av skandalen.

KASSEL, TYSKLAND
Documenta 15
Vises frem til 25. september 2022

Åpningen av documenta 15 i Kassel den 18. juni, gikk alt annet enn rolig for seg. Fra førvisningen for pressen, til utstillingen åpnet for allmenheten , tok det kun en ukes tid før det største verket på utstillingen – med et antisemittisk innhold – sentralt plassert på Friedrichsplatz, ble tildekket og deretter fjernet. Det dreier seg om det 8 x 12 meter svære People´s Justice, skapt av det indonesiske kunstnerkollektivet Taring Padi allerede i 2002. Kunstnerkollektivet, som er kjent for alt annet enn rasisme, beklaget allerede 24. juni, rett etter at verket var dekket til, at verket i så utstrakt grad hadde såret mennesker. Store deler av tysk presse var raskt ute med å ta avstand fra verket på utstillingen, som har vært arrangert hvert femte år siden 1955. Også borgermesteren i Kassel, Christian Geselle, uttrykte tirsdag i forrige uke sterk misnøye med at kunstverket People´s Justice overhodet ble vist på utstillingen og understreket at visningen av verket har skadet både Kassel og documenta.

Ingen arrangementer tilgjengelige
Da jeg ankom Kassel for å oppleve documenta 15, var det ingen spor igjen etter People´s Justice, men å hevde at staben tilknyttet gjennomføringen av utstillingen, spredt over 32 steder i Kassel, med over 1500 kunstnere involvert, fremdeles virket noe preget av skandalen, er ingen overdrivelse. En ulykke kommer jo vanligvis heller ikke alene og i velkomstsenteret ruruHaus, kunne en i documenta- staben fortelle at grunnen til at samtlige arrangementer – 21 i alt den aktuelle dagen og de fleste arrangementer også påfølgende dag – var avlyst, var fordi 30% av de ansatte hadde pådratt seg korona etter den store åpningsfesten noen dager tidligere. Jeg var åpenbart kommet på feil tidspunkt til documenta 15, der enkeltverkene denne gangen, gjennom all forhåndsomtale og uttalelser fra det aktivistiske, indonesiske kurator- og kunstnerkollektivet ruangrupa, har blitt karakterisert som underordnet. Ikke som uviktig, men av underordnet betydning i forhold til det primære: de konstruktive møtene mellom mennesker, dialoger, storytelling, performancer, workshops, det å lage mat sammen: «Essential to many of the artistic contributions are the artists´events, such as workshops, performances, lectures and screenings». Litt forenklet formulert handler den aktuelle utstillingen mer om etikk og politikk enn om estetikk.

Kunstnerisk team og medlemmer av ruangrupa foran nevnte ruruHaus. Fra venstre mot høyre: Lara Khaldi, Iswanto Hartono, Gertrude Flentge, Mirwan Andan, Frederikke Hansen, Julia Sarisetiati, Reza Afisina, Ajeng Nurul, Aini, Ade Dermawan, Indra Ameng, Kassel, 2021. Foto: Nicolas Wefers  

Ambisjon om en større endring
I et hovedstatement skriver ruangrupa at de ønsker å skape en globalt orientert, samarbeidsorientert og interdisiplinær kunst og kulturplattform som vil fortsette å virke også utover de 100 dagene documenta 15 varer: «Vår kuratoriske tilnærming etterstreber en samarbeidsmodell for ressursbruk – i økonomisk betydning, men også med hensyn til ideer, kunnskap, programmer og nyskapninger.» For videre lesning om ruangrupa: https://documenta-fifteen.de/en/about/

Overgrep og miljøtrusler
Til tross for at enkeltverk ikke er det viktigste på utstillingen i Kassel, vises en rekke arbeider som imponerer stort – enkelte først og fremst på grunn av det idémessige innholdet, andre for både form og idé. Særlig gjelder dette arbeider som problematiserer overgrep mot urfolk, undertrykkelse og forfølgelse av kunstnere og intellektuelle eller verk som belyser den overhengende miljøkatastrofen verden står overfor. Også andre verk av det mer lekne slaget tilfører utstillingen vitalitet. Her er noen av bidragene jeg bet meg merke i.

På plenen i den offentlige parken Karlsaue i Kassel. Installasjonen Return to Sender er laget av det nairobiske kunstnerkollektivet The Nest Collective som har jobbet med film, mote, musikk, litteratur og visuell kunst siden 2012. Kollektivet problematiser denne gangen den nordlige halvkulens overforbruk av klær og elektronikk og inkluderer filmen Return to Sender – Delivery Details, som vises inne i installasjonen(bildet under). Foto: Mona Gjessing
To tilskuere foran The Nest Collective: Return to Sender – Delivery Details. Film. Foto: Mona Gjessing
På Friedrichsplatz. Den aboriginske australske kunstneren Richard Bells Aboriginal  Embassy har reist verden rundt siden 2013. På documenta 15 er installasjonen supplert av verket Metronome, 2022, en elektronisk tavle på Fridericianums fasade(bildet under). Summen på tavlen som stadig blir høyere viser den økende gjelden den australske regjeringen har opparbeidet seg i forhold til aboriginerne siden 1901. Foto: Mona Gjessing
Richard Bell: Metronome, 2022Foto: Mona Gjessing
I documenta Halle. Kunstnerkollektivet Instituto de Artivismo Hannah Arendt fra Kuba presenter en installasjon gjennom flere saler, der det estetiske uttrykket på ingen måte er fullt ut forståelig. Til tross for en relativt forvirrende presentasjon, gjør installasjonen, som tematiserer den politiske undertrykkingen av kunstnere og intellektuelle på Kuba, inntrykk. Foto: Mona Gjessing
I documenta Halle. Baan Norg Colloborative Arts and Culture fra Thailand inviterer generelt til samarbeid og samvær på tvers av forskjellige grupperinger og miljøer, og Skateboardrampen i den største salen i documenta Halle oppmuntrer publikum tilsynelatende kun til ubekymret lek. Det svære veggmaleriet Chayachobi(2022) produsert av det kunstnerstyrte, ikke-kommersielle kollektivet Britto Arts Trust med base i Dhaka, Bangladesh, bak. Foto: Mona Gjessing  
På Kassel Hauptbahnhof. Kunstnerkollektivet Jimmie Durham & A Stick in the Forest by the Side of the Road vokste ut av den internasjonalt høyt anerkjente amerikanske kunstneren Jimmie Durhams idé om å bringe sammen en gruppe kunstnere som i fellesskap skulle utvikle et bidrag til documenta 15. En av medlemmene i nevnte kollektivet er norske Jone Kvie. I norsk sammenheng representert av OSL Contemporary. Jone Kvie viser to nye skulpturer. Den ene, på bildet over, stammer fra en vulkansk stein fra Druseltal nær Kassel. Foto: Mona Gjessing

FAKTA

Documenta er en toneangivende internasjonal kunstmønstring i Kassel, Tyskland. Utstillingen arrangeres hvert femte år, og ble første gang arrangert i 1955 som en del av det tyske Bundesgartenschau – den offisielle tyske hageutstillingen.

Arnold Bode som selv var kunstner, kurator og professor, tok initiativet til den første utstillingen. Han ønsket å gjenreise den kulturelle bevisstheten i sin utbombede hjemby etter andre verdenskrigs lidelser. Videre ønsket han å introdusere moderne kunst for det tyske publikum etter at nazistene hadde stemplet denne kunsten som «entartet» eller degenerert.

«Entartete Kunst» var slagordet for forfølgelsen av ikke-naturalistisk kunst som det nazistiske regimet i Tyskland satte i gang i 1935, og betegnelse for all ikke-naturalistisk kunst fra 1900-tallet, som ut fra nazistisk syn ble oppfattet som en utglidning og som skadelig for en sunn utvikling (https://snl.no/Entartete_Kunst).

Tittelen «documenta» ble valgt fordi utstillingen skulle dokumentere og knytte kunsten til virkeligheten, og skape avstand til den historiserende akademismen som de totalitære statene hadde idealisert.

Fra Wikipedia. Ytterligere informasjon: https://no.wikipedia.org/wiki/Documenta

Stikkord