Mellom veven og ordene

BOK
Priya Bains, Maiken Horn Bolset, Karoline Brændjord, Fredrik Hagen, Vilde Heggem, Morten Langeland, Jonathan August Lengali, Erlend O. Nøtvedt: Dikt til Synnøve Anker Aurdal, Astrup Fearnley Museet, 2022.

«Dikt til Synnøve Anker Aurdal» er en ganske tynn, lysende oransje bok som ble utgitt i forbindelse med utstillingen om samme kunstner, på Astrup Fearnley Museet tidligere i år. Boken innleder med å fortelle at kunstnerskapet lå tett på lyrikken: Anker Aurdal henvendte seg stadig til poesien for å hente motiv og tema. Altså er det ikke ut av det blå at åtte aktuelle poeter nå bidrar med nyskrevne dikt, alle med Anker Aurdals verk og kunstnerskap som inspirasjon.

At poetene er så aktuelle – flere av dem debuterte for litt siden – nærmest revitaliserer Anker Aurdals verk. Så klart kan verkene fortsatt oppleves og nytes, men det som den gang var nyskapende er det vel få som hever noen øyenbryn over i dag (for eksempel bruken av kobbertråd i vevkunsten). Med denne lille diktsamlingen har verkene imidlertid fått nytt liv: de har avfødt nye verk, laget av mennesker med samtidens luft i lungene. Og selve diktene er gode. Deres egenart gjør en nysgjerrig på den enkelte poet, som teaser med sitt ene dikt.

Tråder mellom litteraturen og kunsten
Samarbeider på tvers av kunstdisipliner finnes det ikke altfor mange av. Nå er det ingen hemmelighet at visuell kunst og litteratur har sine koblinger. I år er det for eksempel en hel haug med kunstnere som har gitt ut bøker, eksempelvis Matias Faldbakken og debutantene Lars Elling og Leander Djønne. Meg kjent har ingen av poetene i denne oransje flisa fra Astrup Fearnley noen direkte kobling til kunst, eller mer spesifikt vevkunst, og det er heller ingen forutsetning.

Det er mange likheter mellom poesi og vevkunst. Dikt er på mange måter en materialutforskning: idet syntaks og setningslogikk brytes og bøyes, peker diktningen på seg selv som språk. Språkets konvensjoner blir sprengt – i alle fall i denne diktsamlingen – slik Anker Aurdal utfordret tekstilformatet ved å implementere ukonvensjonelle materialer i sine billedvever. Veven har strenge rammer: det er vanskelig å oppnå organiske former, og du kan ikke lage et grønt felt på noen sekunder som med oljemaling. Ofte ser man ikke slike rammer før de brytes – det er først når man leser dikt at man innser språkets regler.

Inspirasjon i ulike grader
Inspirasjonslinen fra Anker Aurdals verk til samtidsdiktene er varierende. I de fleste av diktene er koblingen til kunstnerskapet åpenbar: de tematiserer det materielle og bruker motivet om sammenveving – som uunngåelig melder seg når det er snakk om billedvever.

Men enkelte steder kan man mistenke at poeten hadde et dikt liggende som, heldig for henne, passet for anledningen.

For eksempel (det fine) diktet til Karoline Brændjord:

En kvinne står foran havet

Du gjenkjenner henne som din datter

når hun snur seg og spør

Hva skal det tjene

å ligge på plenen i solen

og elske det som er lett?

Brændjord er hva man kan kalle en hendelse i norsk litteraturhistorie. Hun gjorde pang-suksess med debutboken Jeg vil våkne til verden, som handler om et mor-datter-forhold (og døden). Hennes dikt til Synnøve Anker Aurdal kunne like gjerne vært hentet fra debutboken.

Men, inspirasjon er jo ikke et ferdig formulert fenomen. Å bruke et kunstverk som igangsetter for et poetisk stykke har en gradering som alt annet – det er jo ikke slik at poetene skal skrive slik Anker Aurdal vevde, de er ikke oversettere. Og i møte med verden har man alltid med seg noe av ens eget, sin egen innfallsvinkel eller sine egne oppheng som naturligvis farger og omskaper det man ser, føler og tar på.

God utførelse
Selv hadde jeg et sterkt møte med Anker Aurdals billedvever i utstillingen på Astrup Fearnley, spesielt «Fredsøyet», «Sølvklode» og «Solen». De er abstrakte og eksistensielle, og får meg til å tenke på det helt elementære ved verden – selve grunnmaterialet som alt har oppstått ut fra.   

Innimellom diktene er det fotografier fra utstillingen, men det er ofte ikke enkeltverkene i sin helhet som utgjør motivet. Nei, her har kameraet gått helt inntil billedveven, slik at vi ser de små hårene krølle seg ut fra tekstilflaten. Vi ser ikke motivet, men teksturen; grunnmaterialet. Verkene til Anker Aurdal er for mangesidige til å settes under én beskrivelse, men mange av dem peker mot dette grunnstoff-aktige, noe som gjør det naturlig å plassere dem side ved side med nyskreven poesi, som på samme vis er konsentrert og elementært. Det er en god idé, og ikke minst godt utført av Astrup Fearnley Museet.