Klare innsikter blant distinkte farger

Lars Saabye Christensen ved Frans Widerberg sitt maleri «Svever over by» (1989). Foto: Trygve Indrelid

Forfatter Lars Saabye Christensen i huset til kunstneren Frans Widerberg. Det store maleriet på veggen heter «Svever over by» (1989). Foto: Trygve Indrelid

I Widerbergs hus trer Lars Saabye Christensen inn i dødsboet til Frans Widerberg, den strålende norske kunstneren som også var faren til hans venn, Nico. I boken, som er spekket med den den udødeliggjorte paletten: rødt, gult, blått, presenteres kloke tanker rundt både livsløpet og kunsten. 

Å få holde den i hånden, nøkkelen som åpner hjemmet til avdøde Frans Widerberg, er privilegiet til Lars Saabye Christensen – forfatteren som bosetter sine romankarakterer i det samme borgerlige nabolaget han selv vokste opp i: Fagerborg i Oslo. Her bodde også Frans Widerberg med kona Aasa frem til han gikk bort i 2017. 

De spesielle omstendighetene gir dramaturgi og spenning til lesningen, som ellers består mye av Lars Saabye Christensens refleksjoner rundt den tematikken som gjerne omgir et skapende menneske.  

Frans Widerberg. Ukjent fotograf. 

En ung Widerberg i sitt atelier. Ukjent fotograf. 

Solide skildringer og analyser   
Blant refleksjonene finner vi tilbakeblikk på Widerbergs tid, på strømninger i politikk og kultur som preget datidens folk og kritikere. Tidsbildet står klart frem, og er nyttig. For eksempel leser vi om 60-tallets «kamp» mellom det abstrakte og figurative, som Saabye Christensen mener var politisk og dreide seg om hvem som deltok i avantgarden og hvem som var på lag med fortiden. Skillet er ikke definitivt, mener han: Frans Widerberg malte figurativt og abstrakt.   

Å være en gjentakelsens kunstner er noe Saabye Christensen relaterer seg til, og er et av fenomenene han har solide tanker rundt. Ekfrasene hans er også en glede å lese, kunstopplevelsene hans som blir utvidet til mer omfattende tolkninger av hva som er i spill hos Widerberg:  

 «Realisme og myte, detalj og univers, stilisering og eksplosjon føyes i hverandre, sømløst, uanstrengt, naturlig, og utstråler, ja, utstråler er det riktige ordet, en kraft man umiddelbart forbinder med overskudd, glede på grensen til henrykkelse, til tross for motivenes ofte svimlende urolighet, fremmedgjorthet, fall, forsvinning og melankoli.» 

Bokens design er av Henrik Haugan. Romben på omslaget er den samme som på den svarte døren inn til Widerbergs hus. Sammen med «sveveren» er rytteren en tilbakevendende figur i Widerbergs motiver. 

Bokens design er av Henrik Haugan. Romben på omslaget er den samme som på den svarte døren inn til Widerbergs hus. Sammen med «sveveren» er rytteren en tilbakevendende figur i Widerbergs motiver. Lars Saabye Christensen, Widebergs Hus, Forlaget Press, 2024.

Går i dialog med kunstneren 
Hvis huset til Widerberg er det fysiske berøringspunktet mellom ham og Saabye Christensen, er dialogen med Widerbergs tidligere utsagn den abstrakte berøringen. Flere steder forsøker Saabye Christensen å pakke ut innholdet hos Widerbergs litt vage utsagn, som: «Å se er å høre lysets språk». Han nærmer seg Widerbergs innerste følelser, men stopper smakfullt opp, også dét ansporende: «Om det er sant, kan jeg ikke vite. Det spiller uansett ingen rolle. Det som ikke er sant, kan likevel være meningsfullt.»  

Generelt fremstår Saabye Christensen usedvanlig balansert og klartenkt. Ofte kommer han med læresetninger som kjennes gjennomlevde og derfor sanne: «For å bli hørt må du noen ganger hviske.», og: «Å rydde er å skape en annen form for rot. Tingene har ikke lenger sin vante plass, de er flyttet på, de er omplassert og mister sin mening.» Den erfarne og likevel åpent undrende tonen gjør leseropplevelsen rett og slett veldig fin.   

Inne fra Widerbergs hus. Maleriet på veggen heter «Thomas – Nico» (1984), etter sønnene Thomas og Nico Widerberg. Foto: Trygve Indrelid. 

Inne fra Widerbergs hus. Maleriet på veggen heter «Thomas – Nico» (1984), etter sønnene Thomas og Nico Widerberg. Foto: Trygve Indrelid. 

Tør å ta i tingene 
Det legges ikke skjul på at forfatteren er en venn av familien. Detaljene rundt relasjonen er imidlertid noe uklare. Saabye Christensen legger ikke ut om den, men han fikk altså nøklene av Widerbergs sønn, Nico, som ba ham om å skrive en bok til minne om faren.   

Før Saabye Christensen i det hele tatt går inn i huset, nøler han en del. Da det endelig er gjort, er han ikke redd for å ta i tingene. Han erklærer ganske morsomt et av rommene som «kontoret mitt», og på et tidspunkt stjeler han et av Widerbergs slips (som han leverer tilbake). Likevel har han en uklanderlig øm inngang til den forlatte plassen og etterlatenskapene til han som bodde her. Å være så nysgjerrig og lite «forsiktig» uten å gå over en eneste strek, er beundringsverdig. 

En herlig visuell bok  
Widerbergs hus er full av bilder av Widerbergs arbeider, samt noen fotografier av det nevnte huset, det gule kjøkkenet. Halvparten av den 300 sider lange boken er bare visuell. Essayet avsluttes med en utrolig scene som ga meg en lignende oppstemt følelse som Widerbergs henrivende motiver gir: Saabye Christensen følger tonene han hører i det fjerne i huset, og finner en arbeidende, blind pianostemmer som har gitt seg i kast med Widerbergs flygel. Da flygelet er ferdig stemt, sier den blinde at han nå hører det han alltid har hørt, «lys».  

    Stikkord