En kontemplativ form for kunst

OSLO
KB Contemporary
Rune Elgaard: For The Love Of Faring
Står til 24.april

Kunst og/eller håndverk
Innenfor de aller fleste kunstdomener lar publikum seg imponere av teknisk dyktighet, kanskje særlig når det er snakk om fotorealisme. Likevel har mang en kritiker felt en dom som lyder slik: «Ferdighetene ligger på et høyt teknisk nivå, men særlig nytenkende er det ikke.» Hittil er det vel ingen som har greid å formulere et klart og distinkt skille mellom kunst og håndverk, og problemstillingen er heller ikke ny. Ordet «teknikk» kommer fra det greske techne, som betyr både «evne» og «kunst». Fra «teknikk» utledes «teknologi», og herfra er det kort vei til maskinene og det fabrikktilvirkede – som mange vil hevde absolutt ikke er kunst.

Når Rune Elgaard nedskalerer et fotorealistisk stilleben han har tegnet i gråblyant, og plasserer det i hjørnet på et mellomstort, hvitt ark, er det derfor ikke bare en ydmyk gest fra kunstnerens side. Det kan også leses som en uttalelse om at teknikken nettopp ikke burde stå i fokus. Hos Elgaard er det håndverksmessige kun ett av flere elementer, og avføder ikke nødvendigvis et eget innhold. Slik unngår han å havne i flinkis-fellen, som mange teknisk dyktige kunstnere risikerer å bevege seg mot så snart de slutter å ha noe de ønsker å utforske, et reelt prosjekt.

Et matematisk rammeverk
Så, hva er det som utforskes i Elgaards bilder? Flesteparten av dem består av en hel del bakgrunn: store flater som ikke utgjøres av annet enn farge, det være seg knalloransje, blekblått eller sandbrunt. Sjatteringene skaper imidlertid en følelse av noe vibrerende, at det ikke står stille. Et sted hvor en gul sky er malt over grå bakgrunn nærmer det seg det grelle, men ellers er uttrykket påtagelig rent. Elgaards bilder har noe nærmest arkitektonisk over seg, noe nitid og planlagt. Elementene i bildene – fotorealistiske motiv, gjerne duplisert, og geometriske figurer – følger alle et strengt rutenett, eller det man i den digitale sammenheng kaller en grid-struktur, altså et matematisk rammeverk ofte brukt som et verktøy for å arbeide med harmoni.

Rune Elgaard: Tildekket landskap #2, 2022, olje og akryl. Foto: Istvan Virag / kunstdok  

Betrakteren får noe å bryne seg på
Når komposisjoner av former, linjer og farger ikke lenger oppleves som det mest banebrytende, risikerer man å sitte igjen med lite. Slik er det ikke med Elgaards komposisjoner. For det er noe som skjer når de fotorealistiske komponentene inkorporeres; bakgrunnen får noe evig ved seg. Istedenfor at kunstverket blir den avgrensede tingen i (galleri)rommet, blir «fotografiet» den avgrensede tingen i verkets rom. Selv et rom som strekker seg ut i det uendelige blir begrenset av et vesens synshorisont – slik det virtuelle excel-arket kan fortsette i evigheter, men begrenses av dataskjermens innramming. Ved å plassere verkets elementer innenfor denne grid-strukturen og arbeide med overlapping, maner Elgaards verk frem refleksjoner rundt metafysiske kategorier som rom. Men også rundt tid, som kan tenkes å opphøre i fotografiets evighetsøyeblikk.

Estetiske refleksjoner
I Elgaards verk finnes en rekke referanser til allerede eksisterende kunst, litteratur og historie.

Via strategier relatert til dadaismen og surrealismen sampler han tilsynelatende usammenhengende elementer hentet fra kunst- og litteraturhistorien. Bilder og tekstmateriale fra film, blader og bøker settes sammen til nye komposisjoner og fortellinger. Et av de mer umiddelbart slående står gjemt på galleriets bakrom: Hvit bok (2015) fremstiller en person med hodet hengende fast i et piggtrådgjerde. Bildets uhyggelige og groteske fortelling om (selv)mordet på Stalins sønn, Jakov Dzhugashvili, står i en sterk kontrast til Elgaards poetiske og raffinerte kunstuttrykk.

Utstillingens eneste verk med tydelige penselstrøk, har omringet disse med et rutenett og klinisk grønn bakgrunnsfarge. Det er som om kunstneren begynte på maleriet med en tanke om at «ok, nå skal jeg for en gangs skyld forsøke å være litt ekspressiv», men deretter ga opp og henfalte til sin sedvanlige linjal. Verket kan leses som en visuell refleksjon rundt grenser og spontanitet, men også som noe humoristisk selvreflekterende. Andre verk i utstillingen er derimot i overkant lettvinte, og blir stående mer som en enkeltstående og dekorativ referanse.

Hos Elgaard innebærer den estetiske utforskningen å bryte opp, skape størrelsesforhold, duplisere og tildekke – på en måte som skaper undring og forundring hos betrakteren. Det er en mer kontemplativ form for kunst, og krever fremdeles et våkent blikk.