Skuffende grunt om død og skjønnhet

Fra utstillingen Plastic Flowers av Fadlabi på Trafo Kunsthall i Asker. Uten tittel, 2022, akryl på lerret. Foto: Peter Dean /Trafo Kunsthall.

Sterke farger over store lerreter holder bare betrakteren en stakket stund. På Trafo Kunsthall viser Cassius Fadlabi (f. 1975) en ny og abstrakt side ved sitt kunstnerskap, men mangler teften som skal til for å skape et formspråk som er estetisk fullendt.

Tekst og utstilling stemmer ikke overens
Plastic Flowers er tittelen på soloutstillingen, hvor 12 fargesterke malerier pryder rommets høye, hvite vegger. Fargene er klare og potente – så karakteristisk for Fadlabi – og er utvilsomt et blikkfang. Enkeltverkene er alle uten titler, for Fadlabi er, i det minste i denne omgangen, en kunstner av få ord. Han vil helst at bildene skal tale for seg selv, blir jeg fortalt av Trafos formidlingsleder. Men uansett hvor hardt jeg prøver å lytte til det verkene har å si, hører jeg bare en sus som fra konkylien.

Fra utstillingen Plastic Flowers av Fadlabi på Trafo Kunsthall i Asker. Uten tittel, 2022, akryl på lerret. Foto: Peter Dean /Trafo Kunsthall.

Ut fra utstillingsteksten er det derimot tydelig hva som er ment å være prosjektets konseptuelle avsats. Fadlabi mimrer tilbake til en gravferd han deltok i som barn i Khartoum – han er sudansk-norsk – og til da han senere jobbet på Alfaset gravlund i Oslo. I Sudan er gravlundene sandete, mens i Norge er de frodige. Hvordan sørger vi? skriver Fadlabi. Er det vakkert? I selve utstillingen finner jeg imidlertid lite estetisk refleksjon rundt sorg og død – eller slik Trafo så kronglete formulerer det på sine hjemmesider: «[undersøkelser av] hvordan måter vi uttrykker sorg gjennom ulike ideer om farge og skjønnhet».

Lite dyptpløyende
I teksten refererer Fadlabi til Karoli-familiens grav – en kjent familie i det norske rommiljøet. (Selv bruker han den nedsettende betegnelsen «gypsy», tilsvarende «sigøyner». Her burde noen fra formidlingsavdelingen strengt tatt grepet inn.) Familiegraven er svær og har prangende detaljer, skriver Fadlabi, pyntet med plastblomster som er livlige hele året. Anekdoten danner et solid grunnlag for videre refleksjon. Selv begynner jeg å tenke på plastblomstens iboende motsetning mellom liv og død: i kontrast til det organiske den etterligner, er plastblomsten ikke-levende og derfor også udødelig. Men igjen, i selve utstillingen finner jeg ingen slik utforskning av tid, forfall, kunstighet, ars longa vita brevis – eller andre konseptuelle koblinger. Det virker heller som verkene er oppstått på slump.

Fra utstillingen Plastic Flowers av Fadlabi på Trafo Kunsthall i Asker. Uten tittel, 2022, akryl på lerret. Foto: Peter Dean /Trafo Kunsthall

Formmessig svakt
For å sirkle inn slike abstrakte størrelser som død og skjønnhet, er det kanskje mer hensiktsmessig å gå figurativt til verks. Utenom to verk i utstillingen, som portretterer personer som nesten forsvinner i en mørk bakgrunn, er det lite som peker mot sorg. De andre verkene er fulle av grafiske elementer – enkle naturmotiver, streker og ruter – som dessverre blir stående som enkeltstående elementer uten å inngå i noen formmessig helhet. Et par av verkene er ensfarget og peker på et slags oransje eller blått intet, men der stopper det.

Romlighet er nok det jeg savner mest av alt – dimensjoner, dybde, dynamikk. Fadlabis øvrige kunstuttrykk er inspirert av gatekunst, med enkeltfelt av sterke farger og et tykt, grafisk omriss. Men uten den tradisjonelle gatekunstens innhold – det være seg et figurativt motiv, betydningen av ordet som er skrevet, eller gatas sosiale kontekst – blir de enkle, abstrakte formene lite uttrykksfulle.  

«Monumentalt»
Jeg husker Fadlabis gigantiske gulvmaleri på Kunstnernes Hus tilbake i 2020. Jeg husker hvor monumentalt det var; dimensjonene, perspektivene, motiver som avfødte hverandre og pirret en eksistensiell følelse (trolig medvirket av at Huset hadde 90-årsjubileum). Trafo Kunsthall presenterer verkene i Fadlabis utstilling også som «monumentale» – vel å merke bare ti av dem, altså ekskludert portrettene. Jeg mener terskelen til det storslagne er større enn som så.

Generelt har formidlingen av Plastic Flowers flere svakheter. Utstillingslokalet har hverken veggtekst eller plaketter som kan fortelle betrakteren om verkene har tittel eller ei, eller om året de ble produsert. Ved siden av utstillingen selges T-skjorter av det uavhengige tekstiltrykkeriet 10/10, som har gått i samarbeid med Fadlabi. T-skjortene er fine.

    Stikkord