Selvmord erfart fra utsiden

BOK 
David Lundmark 
X60–X84, 2024 
Journal forlag 
Gösta Flemming (red.) / Gösta Flemming (form) / David Lundmark (form og foto)

«Alla känner ju någon som har gjort det»  
Intetsigende for de fleste: «X60–X84» er en kode brukt i klassifiserings- og diagnosesystemet utgitt av Verdens helseorganisasjon (ICD), og står for forsettlig selvskading. Selvmordsforsøk. Den lukkede tittelen gir Lundmarks prosjekt allerede en følelse av «de som vet, de vet» – en intern forståelse man helst vil være foruten, og som likevel vil kunne trøste ved at det faktisk finnes andre som aner, som også har vært utsatt for det utenkeligste.

Denne boken er full av folk. Lundmark har oppsøkt og portrettert personer med tilknytning til selvmord, enten personlig eller profesjonelt. Vi ser disse åpne ansiktene, disse fravendte blikkene, og kan bare forestille oss hva de har gått gjennom. Heldigvis, eller dessverre, får vi mer å gå ut ifra. Mellom fotografiene dukker det opp korte tekster om konkrete erfaringer, alle fortalt fra et «jeg», som unektelig drar oss inn i den heftige materien. Mye er sterk kost, og hodet fylles av forferdelige bilder. De faktiske bildene i boken er derimot svært fredelige.  

Ringer i vann og skogens dyp 
Det visuelle utover portrettene lar seg koble symbolsk til temaet. En termittinfisert trestamme (sinnets irrganger). Et grunt vann med krusninger (tragediens vidtfavnende effekt). Et høyt og dødt tre opp fra frodig skog (død blant så mye liv). Døden kan vise oss at livet er stort. Lundmarks bilder er ikke veldig livsbejaende, riktig nok er landskapet for det meste friskt. Flere av personene er solvarme, med dråper på kroppen fra et bad i sjøen. Skogen er grønn. 

Bokomslaget ligner resirkulert papir og er organisk og taktilt. Døden har jo en vemmelig biologisk komponent, en lukt, og noen må løfte ned kroppen som henger. Noen må fjerne de hvite markene. Dette elementet blir ikke utforsket i fotografiene, som er heller «verdige». Skogen og vannet fungerer mer som symboler for dypt, fortettende landskap. 

Enkelte av portrettene i helfigur, gjerne av de profesjonelle så vi ser deres uniform, kjennes iscenesatt. Lyset er så skarpt at det virker kunstig, nærmest datagenerert. Studio-kvaliteten midt ute i den vanlige verden gir en følelse av parallellitet, som kler temaet. Selvmord er uvirkelig.   

Mer journalistikk enn kunst 
Fotoboken er utgitt i sammenheng med en utstilling på Arbetets museum i Sverige. Om dette prosjektet med et uttalt personlig utgangspunkt har en terapeutisk ambisjon, er det av en mer samfunnsmessig art: «Jeg vil gjøre det enklere å snakke om selvmord», formulerte Lundmark seg i et intervju.  

Enklere for de pårørende, kan vi utdype. Ingen av sitatene i boken kommer fra noen som selv har erfart suicid.  

Utenfra-perspektivet forflytter seg fra den pårørende til journalisten, som Lundmark unektelig blir når han fotograferer personer i en umiskjennelig medial estetikk – denne som tilhører lengre saker om personlige smertehistorier. Avisbildene skal først og fremst treffe leseren, ikke overraske eller støte henne bort. Slike reaksjoner er derimot verdifulle i en mer kunstnerisk setting.  

Det som tjener til et formål er ikke kunst, vil noen konkludere. Avisfotoets knep og konvensjoner er i alle fall for gjenkjennelig her til at jeg blir særlig grepet av Lundmarks prosjekt, som visuelt sett ikke er utforskende nok. 

Det krever en landsby – «Jävla gubbjävel!» 
Selvmord er den vanligste dødsårsaken blant menn i Sverige mellom 15 og 44 år, får vi vite. Etter endt lesing er det klinkende klart at selvmord alltid er totalt meningsløst. Siden portrettene og sitatene ikke kan kobles direkte til hverandre, blir det brokete koret dobbelt så stort: de ordløse (fotograferte) finnes blant de ansiktsløse (siterte). At også de profesjonelle deltar i miksen gir en hjerteskjærende følelse av samling, at folk omkranser folk.  

Sorg er kjærlighetens pris. Medmenneskeligheten ljomer – et utgangspunkt for prosjektet – og blir en motgift til den ensomheten sorgen så ubarmhjertig bringer, og som ofte er en forløper til selvmordet, denne inntrengende følelsen av å være forlatt av verden og seg selv. Et øde, allerede. 

Selvmord er et yndet motiv i litteraturen, imploderingen lett å mystifisere. Sitatene i X60–X84 gjør tematikken håndgripelig, bokstavelig talt, en av dem forteller om å finne og bære det avkappede hodet til kroppen som kastet seg foran toget. Det er nesten så jeg kan kjenne vekten i mene egne hender. Skam, sinne og dyp fortvilelse utspiller seg i denne massen av sprukken kjærlighet, men i bildene er det stille. Det er matthet, tomrommet som døden alltid etterlater. Tomrom er potent. Fravær kjennes, slik nærvær kjennes. Det gjelder også mennesker.