Få tak i raringene!

BOK
Det skal vera tid. Det skal vera skrift.
Norsk tidsskriftforening, Oslo 2024
Redaktører: Audun Lindholm og Bente Riise
Design: Aina Griffin

På forhånd kjentes denne boken litt som en oppgave. En av disse man bør lese, fordi man jo egentlig interesser seg for tema. For meg var den også det, en arbeidsoppgave, men selve omslaget på boken – langt unna magasinets blikkfang – vekket en pliktfølelse jeg ikke har kjent siden studietiden. Bokens biografi har også noe tørt over seg: Det er 20 år siden opprettelsen av Norsk tidsskriftforening, som i den anledning har invitert skribenter, redaktører og forskere til fortrinnsvis å «diskutere tidsskriftas rolle» og «peike ut moglege kultur- og mediepolitiske vegar videre for den kritiske offentlegheita». Alt med Audun Lindholm (tidsskriftenes fremste agent, etter mengden engasjement i media å dømme), og generalsekretær Bente Riise som redaktører.

Appetitten vekkes
Leselysten øker mange hakk underveis i den første teksten, hvor forfatter, kritiker, kurator (mm.) Bjørn Hatterud skriver om sin erfaring med tidsskriftene som inngang og utviklingsarena for unge skrivelystne. Hatteruds gjenfortelling av sin ungdoms oppdagelse av dette rare mediet tjener til en slags nullstilling for meg som leser – som om også jeg møter tidsskriftet for første gang, og får lyst til å vite mer, høre mer, bryne meg mer. 

Deretter følger tekster skrevet av Audun Vinger og Susanne Christensen, skribenter med like deler puls, snert og faglig troverdighet. Tekstene kjennes inspirerte, og bryter gjennom mine fordommer om pliktig pensumlektyre. Dramaturgien i denne antologien er i det hele tatt god, med appetittvekkende tekster som går over i et mer historisk og forskende fokus, videre til andre innfallsvinkler og skaleringer, til de(n) tørreste teksten(e) helt mot slutten, som, fordi man allerede er varm, ikke stopper opp lesningen helt.  

Et annet sted
Det er svært givende å lese tekster så innforlivet om noe i grunnen ganske mystisk. Hva er et tidsskrift? Professor Birgitte Kjos Fonn angriper i sin tekst definisjonsspørsmålet. Hvilken påvirkning hadde internett på tidsskriftet ved sitt inntog på 90-tallet, og ytterligere, i sin utvikling frem til det algoritmiske monsteret vi kjenner det som i dag? Flere av tekstene inneholder noen tanker og innsikter om dette, spesielt intervjuet med mangegangsredaktør Jonas Ekeberg, med Audun Lindholm som habil samtalepartner. 

Definisjon satt til side, noen hovedroller blir bekreftet gjennom antologiens kor: Tidsskriftet som arnested for stemmer og penner – enten det er en forfatters, som Bjørn Hatterud eller Jon Fosse, eller det er en akademiatrøtt bygdeforsker, som Bjørn Egil Flø verdifullt beskriver i sitt bidrag:

«Eg ville skrive bølgande tekstar, ikkje flate, keisame og somtid søvndyssande tekstar, men spenstige og kanskje til og med litt sinte, morosame eller triste tekstar.»  

Tidsskriftene som egne offentligheter, som motspillere til annen media; et hovedsted for kritisk tenkning hvor lange tanker får gro og blir gitt plass, ikke bare rapportering. Inspirerende i sitt slag fordi det historisk sett har søkt en annen vei, en annen måte, slik at det hele tiden oppstår nye tidsskrifter – utbrytersk, anti-etablering. Tidsskriftet som en modus og verdi. 

Betimelig kritikk
Den status tidsskriftet rundt 00-tallet hadde opparbeidet seg, er i i dag i total oppløsning. Det er det ingen uenighet om blant bidragene. Etter en god del hyllest og anerkjennelse kommer antologiens eneste, og på dette tidspunktet betimelige, kritikk: Professor Kjell Lars Berge argumenterer for at tidsskriftenes høye krav om at tekstene skal være «velskrevne», er elitistisk og derfor udemokratisk. Kritikken hans fremstår mer styltet opp enn reelt forankret. Berge tar utgangspunkt i en formulering han selv ikke forsøker å utdype, og som han tilsynelatende likestiller med tung og ugjennomtrengelig språkføring – noe han selv begår i denne teksten, antologiens mest pensumlignende bidrag. I mine, og mange av mine skribent- og kritiker-kollegers øyne, handler godt språk om å vekke engasjement i leseren ved å skrive friskt, forståelig og med et alvor, en motivasjon. Mener man at høy (språklig) kvalitet er en trussel for demokratiet, ja, da er ikke forfallet langt unna.

Veien videre
Det er et lite mysterium hvorfor tidsskriftene i dag mangler uttalt anerkjennelse fra de som står for den eventuelle politiske og økonomiske støtten av dem. Det er historieløst og illusjonsdrevet, får man inntrykk av etter å ha lest antologien. Bildet av internett som demokratiserende – et sted å komme sammen – er feilaktig og utdatert all den tid dets fremste krefter er markedsstyrte. Drømmen om en samlet offentlighet er borgerlig, påpeker en av skribentene, og dermed anti-mangfoldig. I et demokrati må det også være plass til raringer som leser om jazz, fotball og film. Raringene finnes! 

Baner en utvei
Om antologien ikke peker ut en sikker løsning på tidsskriftenes knipe, har den heldigvis ikke nostalgi som eneste trøst. Den avsluttende teksten av dosent Lars J. Halvorsen og professor Paul Bjerke, forsøker mer direkte å bane en utvei, blant annet ved sin oppfordring om å vurdere tidsskriftfeltet som en del av det litterære utdanningssystemet – noe flere av bidragene har som undertekst: tidsskriftet som et blivende sted. Det er slike utsikter som gjør at «Det skal vera tid. Det skal vera skrift» ligner mer på et tidsskrift enn et arkiv over et tilbakelagt kapittel.