Fra melketenner til voksentenner

LILLESTRØM
Nitja senter for samtidskunst
Melketenner
Kunstnere: Endre Aalrust, Jo Andersson, Tewodros Hagos, Moa Israelsson, Nora Joung, Shana Moulton, Hanna Roloff, Elina Waage Mikalsen, Hilde Honerud, Nick Hallett, Emil Kjærnli
Kuratorer: Haawa Abdirahman Abdille, Vera Moi, Henrik Stiansen
Vises fram til 6. februar

Tre unge kuratorer
Melketenner er resultatet av et samarbeid mellom Nitja senter for samtidskunst og PRAKSIS, hvor tre unge stemmer har fått debutere som kuratorer. Utstillingen er en forlengelse av programmet Young Curators Residency, som er utviklet av kurator Martina Petrelli, direktør for PRAKSIS, Nicholas John Jones og kunstner Stine Marie Jacobsen. Formålet med programmet har vært å gi dets unge deltakere innsikt i det å kuratere, med mål om å gi dem en reell stemme i kunstfeltet.

Tre av deltakerne fra residensprogrammet sitter nå igjen med førstehåndserfaring med kuratering av en gruppeutstilling der de utforsker det engelske begrepet, well-being – om det å ha det bra eller ikke bra. Kuratorteamet Haawa Abdirahman Abdille (f. 2001), Vera Moi (f. 2001), og Henrik Stiansen (f. 1998) ønsket publikum velkommen på åpningsdagen, og fortalte om hva de ønsker å formidle gjennom utstillingen. Melketenner er noe alle mennesker har eller har hatt. Tapet av melketenner peker mot en ny fase i livet der forandring står sentralt, med alt det innebærer av både ubehag og forventninger om en ny livsfase.

Verkene spiller på hverandre
Noe av det beste med en godt kuratert utstilling er når en helt klart kan se sammenhengen mellom verkene. Melketenner er en fryd å oppleve, når man oppdager den ene røde tråden etter den andre. Tematikker som familierelasjon, immigrasjon, habitat og materialisme trer tydelig frem. De aktuelle kuratorene har uten tvil fått voksentenner, og det vil ikke forundre meg om Abdille, Moi og Stiansen dukker opp igjen på kunstscenen i de kommende årene.

Hvor mye Honerud er for mye Honerud?
Tewodros Hagos malerier, Journey (32) og Journey (42), med mennesker i soveposer og Moa Israelssons Go, gone [Nr 1 - 3] – skulpturer som ligner både kokonger, soveposer og brød – gir oss et bilde på immigrasjon. Det tredje perspektivet til dette narrativet, er Hilde Honeruds fotoserie GYM, med fotografier fra individuelle treningsøkter i Morialeieren. Motivet av gutten som står i bro gjentar seg i Endre Aalrust sitt oljemaleri, Landscape with Bridge, og speiler Honeruds verk ved sin plassering på motsatt side av rommet.

Fotoserien GYM var et av høydepunktene innen fotokunst i fjor da serien til Honerud ble utstilt i flere godt etablerte gallerier. Men når Honeruds verk dekker en tredjedel av den totale verkslisten og en hel utstillingsvegg, blir gruppeutstillingen for meg noe skjevfordelt. Fire til fem fotografier fra serien hadde holdt og til og med gjort et større inntrykk. Det bildet som faktisk skinte for seg selv og krevde min oppmerksomhet, var Honeruds verk fra 2018: It is a light which objectifies everything and confirm nothing #6. Motivet av en blomst mot en eng og et vann.

Ubehag og velbehag
Sett av god tid, så du kan bli dratt inn i det varme velbehaget som enkelte av verkene vekker. Du kan risikere å bli stående lenge ved Jo Anderssons serie Light Vessel for å se utsikten gjennom de håndblåste kaleidoskopiske glass-skulpturene. Mens Elina Waage Mikaelsen lokker deg inn i installasjonen Undersang / Jaskes šukŋa med saccosekker dekket med dyreskinn og et lydverk som tar deg med på en reise i den dype mørke skogen, er Emil Kjærnlis Dad never hug me så ubehagelig at det gjør vondt.

Melketenner lykkes med å skape både ubehag og velbehag, med verk som taler til hverandre. Utstillingssalen føltes av en eller annen grunn større enn vanlig. Kanskje fordi det rommer så mange verk, uten at det går på bekostning av å ha tilstrekkelig luft mellom verkene. Dette var mitt lengste besøk på Nitja, for her var det mye å tygge på.