Ny norsk kunst i Washington

Elisabeth Haarrs Færdaminne-OH Gunta! og Færdaminne-Jammerbugt er fra serien Færdaminner, som er reiseskildringer fra indre og ytre reiser i kunstnerens liv. Tittelen på serien er inspirert av Aasmund Olavsson Vinjes Ferdaminni frå sumaren 1860, som berørte Haarr sterkt da hun leste den som ung. Undertitlene forteller mer om hva det enkelte verk handler om.  OH Gunta! er en hyllest til den dyktige Bauhaus-kunstneren Gunta Stölzl. Haarr besøkte skolen på sin bryllupsreise i 2003. Jammerbugt er fra en reise hun og hennes mann foretok til den hardføre nordvestre delen av Gotland. Bukten er kjent for sine mange skipsforlis.

Da Haarr bestemte seg for å lage en serie som dreiet seg rundt ideen om det å reise, fant hun inspirasjon til formen i de vevede båtryene, som har lange tradisjoner i den norske kystkulturen. De ble ofte laget av ull av kvinnene og sendt med mennene som dro til sjøs. De ble brukt som underlag i senger, på gulv eller som varmende tepper. Den unikt norske vevemetoden gjorde at teppene ble flossete på den ene siden. Og dermed varmet bedre enn tett vevet stoff.

Haarr kombinerer ofte naturlig og syntetisk materiale. Færdaminner er laget av voksduker, bemalt med egne hender. Som hun føler gir en spesiell nærhet til uttrykket. Alvorstungt sort er grunnfargen i Jammerbugt, mens den energiske rødfargen dominerer OH Gunta! Påsydde tøystykker alluderer båtryene, som gav følelse av trygghet og varme til sjøfolkene. Verkene er store, men lette, og henger litt ut fra veggen - og beveger seg når man går forbi. Som om de selv er «på reise».

Eline Mugaas´ Rocks in Tidal Water består av fem bokstøtter i blått, rosa, brunt, grått og grønt. Materialet i bokstøttene er terrasso, et komposittmateriale som ofte forbindes med trappeoppganger og gulv på gamle bad. Småstein blandes med sement, blir polert og kan tilsettes fargepigmenter. Slik vi ser i Mugaas´ bokstøtter. Ved å anvende et kjent materiale på en ny måte, problematiserer hun hva som skjer med vår oppfatning når dette materialet blir fremstilt i en annen kontekst.

Bokstøttene er plassert på et slags podium med hyller under. Med utvalgte bøker av kunstneren. På en måte fungerer bokhyllen med bøkene som en sokkel, fylt med kunnskap og referanser. Som blir en del av kunstverket, når bøkene legges på støttene. Eller man kan  si plint og skulptur bytter funksjon – skulpturen blir plint, og vise versa. Slik det ofte er vanskelig å skille sokkel fra skulptur i Constantin Brancusis kunst – som Mugaas har vært opptatt av fra hun var ung. Tittelen, Rocks in Tidal Water, gir assosiasjoner til sjøen. Vi ser for oss hvordan tidevannet skjuler og avdekker stenene i fjæren, slik også bøkene kan skjule Mugaas bokstøtter når de blir brukt som - nettopp - bokstøtter. For så å avdekke dem som kunstverk når boken blir lagt på plass i «plinten». Slik leker Mugaas med vår oppfatning av hva som er skulptur og hva som er plint. Og hva som er kunst – og hva som er «ikke-kunst».

Høibo anvender ikke skisser, men har en overordnet plan for arbeidet. Og, som hun sier, blir veven akkurat slik som livet; ikke alltid som planlagt.  Farger og former er påvirket av årstider, av sinnsstemninger og personlige hendelser i kunstnerens liv. Og veksler mellom mørke partier, kanskje fra en litt tung tid, til farger, som isblått i vinterhalvåret og gylne fargetoner når vårsolen kommer inn av vinduene i atelieret. Renningen og den grå hovedfargen er av ull fra norsk spælsau. Når jeg ser veven, får jeg assosiasjoner til landskap - nesten som Norges kystlinje - til værfenomener eller dansende mennesker. Energiske tegninger i den litt hakkete formen som er typisk for November Høibo.

Felles for disse kunstverkene er deres referanser til den norske kulturen, gjennom form, innhold eller materialbruk. Kunstnerne bygger på fortidens fagkunnskap, men anvender også nåtidens viten og innovasjon og gir dermed et innblikk i en levende, norsk kulturhistorie. Slik kan også kunstverkene tematisere noe av ambassadens funksjon. Med et håp for fremtiden, som tittelen på November Høibos vev, Dreams ahead, så fint uttrykker.

Se mer om kunsten ved den norske ambassaden i Washington her.