Om å betale for tjenestene

I dagens Norge er det slik at aviser og tidsskrifter som mottar statlig pressestøtte og / eller støtte fra Kulturrådet stort sett velger å se bort fra Norsk Journalistlag og Norsk kritikerlags veiledende satser for anmeldelser av frilansere. Det er lite sjarmerende, og særlig i kombinasjon med redaksjonenes egne ambisjoner om å opptre som pliktoppfyllende vaktbikkjer i samfunnet for øvrig.

Kunstavisen gjorde nylig en undersøkelse av lønnsforholdene i åtte statsstøttede publikasjoner, og kun én av disse kunne pr i dag skilte med å forholde seg til veiledende satser for frilansere. De fleste frilansere har et svakere vern i arbeidsmiljøloven enn det fast ansatte har, og det er et faktum at frilansere flest lever under trangere økonomiske kår enn fast ansatte. «Gitt denne situasjonen, er frilanskritikerne sårbare, og det gjør behovet for profesjonalitet fra oppdragsgivernes side særlig viktig». Fra Norsk kritikerlags retningslinjer for oppdragsgivere.

Enkelte redaksjoner lønner relativt anstendig, men mange betaler kun halv pris – eller, i verste tilfeller, under det – av hva en anmeldelse bør koste. Noen av redaktørene Kunstavisen tok kontakt med ville ikke oppgi hvordan de honorerer sine kritikere overhodet. Det fremstår bemerkelsesverdig at store avisredaksjoner, men også mindre, ikke sørger for å følge Kritikerlagets anbefalte satser. Det handler i bunn og grunn om å ta et valg: enten å publisere få anmeldelser til veiledende satser eller flere anmeldelser til et lavt honorar. Ønsket om å publisere flere anmeldelser er forståelig, men er dessverre med på å usynliggjøre underbetaling av kritikere, også overfor statlige støtteordninger.

Helt overordnet er det at kunstfeltet ikke beveger seg videre uten en offentlig diskurs om kunst. Vi trenger kunstkritikerne. De er få og bør tas godt vare på. Redaksjonene bør generelt legge sin ære i å lønne erfarne og gjerne høyt utdannede frilansere skikkelig, slik at de til slutt – av ren nød – ikke må kaste inn håndkleet.