Opphissende slag og stille brus

Tunge hammerslag mot kveld

Ultimas lite plasskrevende åpningsarrangement torsdag i forrige uke – en konsertperformance i Borggården ved Oslo rådhus, transporterte publikum gjennom et bredt følelsesregister: fra kraftløshet til sinne, fra motløshet til et snev av lystighet. 

Publikum sto dypt konsentrert da det aktivistiske anti-krigs-verket 180 Hammerslag mot krigsapene, opus 195, av den danske Fluxus-kunstneren og komponisten Henning Christiansen (1932-2008), ble fremført med en svær hammer og bolt tilkoblet elektronikk og høyttalere. Det første slaget kom presis 19.30, det siste 19.45. Det ble talt på tysk – ein, zwei, drei – hammeren slo taktfast mot bolten og det smalt i høyttalerne, som om en eksplosjon hadde funnet sted, etter hvert eneste slag – vier, fünf sechs – og så videre. 

Fra fremførelsen av 180 Hammerslag mot krigsapene, opus 195, under Ultimafestivalen 2022.
Solist: Thorbjørn Christiansen. Foto: Mona Gjessing.

Verket, som i sin tid ble fremført av komponisten selv, i Berlin,1988, året før Berlinmurens fall, ble under årets Ultimafestival utført som et bønnfallende, sonisk ritual av komponistens egen sønn, Thorbjørn. En ukonvensjonell bruk av hammer og ambolt – her var det bare om å gjøre å lage lyd – en repeterende, fysisk gest voldsom nok til å begeistre og oppildne publikum en kveld i september, men ikke sterk nok til å vekke en hel verden. De180 smellene som runget taktfast over Fridtjof Nansens plass ga assosiasjoner til musikksignaler brukt i militær sammenheng ved forflytting av soldater. Et sted leste jeg at Christiansens verk er å forstå som et Fluxus-rop etter handling, og i den forbindelse leses verket i dagens situasjon som et sterkt signal om å stoppe krigen i Ukraina.

Atelier Gare du Nord

For noen uker er lydkunstner Maia Urstads assosiasjonsrike 28 minutter og 56 sekunder lange verk FERD, 2022, montert i Atelier Nord på Grünerløkka i Oslo. Verket, som kort fortalt kan sies å iscenesette en travel togstasjon og som garantert trigger egne minner i publikum, kan oppleves under hele Ultimafestivalen, men også videre utover i oktober.

Det er ikke gjort store endringer i det fysiske lokalet for å «frakte» besøkende av sted, men det tar likevel ikke mange minuttene før lyden alene gjør jobben. Fra høyttalerne i taket høres et muntert signal i en oppadstigende bevegelse i dur og konduktørens annonsering følger på: «Ladies and Gentlemen. Please make sure you bring all your personal belongings with you». Lydene for øvrig kommer fra «alle» kanter, fra i alt 22 kanaler som spilles fra 26 høyttalere: fra et par godt synlige svarte høyttalere stående på gulvet, fra hvitmalte bokser festet på hver av tresøylene og fra de på gulvet plasserte treboksene.

Urstad forklarte i en samtale med Rob Young – som en del av Ultima Context sist søndag – at hun i FERD ikke er opptatt av å fortelle konkrete historier, men at besøkende skal gis mulighet til å skape sine egne historier og/eller å vekke til live gamle minner knyttet til det å reise. Urstads stedsspesifikke verk er flettet sammen og strukturert – komponert – ved bruk av, blant annet, innsamlet informasjon fra togstasjoner over hele verden. Nederst i lydbildet ligger en dronetone som holder det hele sammen. Lyden i rommet ligger i mange, mange sjikt, noen lyder strekker seg gjennom hele rommet, mens andre slippes til punktvis eller i kortere frekvenser. I enkelte momenter lar lydene seg skille klart fra hverandre, men stort sett – slik føles det i alle fall – serveres lydene i mange flak oppå hverandre samtidig. Vi hører små melodiske elementer, samplede lyder av mer diffus karakter og atmosfæriske, langstrukne, velgjørende klanger. Samlet gir verket en nærmest hypnotisk effekt der man ledes til halvveis glemte steder langt inne i en selv. FERD er et verk som går i loop og som inviterer til en uendelig minnereise i egen indre topografi. Det hele under trygge forhold – og gratis.

Total overtakelse

Enkelte lydinstallasjoner man kommer over er nærmest usynlige. Ikke slik med Ignas Krunglevicius’ todelte, stedsspesifikke Possessor på Astrup Fearnley Museet. Installasjonen består av forskjellige lydkomposisjoner, hvorav den ene, en slags totalovertakelse av bygget, kun var tilgjengelig for publikum i 5 timer under Oslo Kulturnatt i forrige uke. Den fysiske installasjonen og de gjennomtrengende, og slik jeg oppfattet det, urolige, hissige og kun tidvis harmoniske lydene, bredte seg gjennom alle etasjene. Lydene gikk rett inn i kroppen og i sinnet, der støyen fra den vedvarende kverningen natt og dag allerede er nokså høylytt. For en stund var det befriende at den ene støyen avløste den andre.

De tjukke, svarte kablene lå strukket ut meter etter meter og endte i kontakter langs gulvene. Likedan var de mange høyttalerne – uavhengig av hvor de var plassert – godt synlig for publikum: intendert uvørent montert på veggene eller i taket, oppå skap, inni en Lift, festet til heisdører, henslengt på bord eller dandert som to svakt vibrerende, men ellers tause objekter liggende ved siden av hverandre i en boks. En lydgenerator bidro til uforutsigbarhet og en følelse av et temmelig uregjerlig estetisk lydsamfunn. Nevnes skal også at Ignas Krunglevicius fikk slippe til med alt sitt utstyr og sin inngripen midt under en pågående installasjon av ny utstilling med Rachel Harrison. Applaus til den uredde museumsdirektøren.

Lydinstallasjonen som utgjør den andre delen av Possessor – og som fremdeles er å se og oppleve –, er spredt gjennom Samlingsutstillingen i 2. etasje.  Den langstrakte salen med den ikoniske bokhylleskulpturen til Anselm Kiefer, High Priestess / Zweistromland i den ene enden, er velegnet til å huse de fem store, skulpturliknende stålkonstruksjonene som rommer hver sine høyttalere. Svarte kabler er strukket ut gjennom hele salen og selve konstruksjonen av lydskulpturen er eksponert og tydelig. Det samlede inntrykket er uhyggelig og følelsen av at en katastrofe allerede har funnet sted eller er i vente, melder seg. Det komponerte lydbildet er tidvis stillfarent og utstrukket, tidvis knitrende og sprakende, høye og lave frekvenser ligger lag på lag og publikum fornemmer kontinuerlig bruset i strømmen som transporteres gjennom de kraftige kablene.

For en periode er det svære Astrup Fearnley Museet på Tjuvholmen infiltrert av uttrykkssterk, utfordrende og stedsspesifikk lydkunst. Slikt kan man fint gjøre mer av.