Intervju med Anders Bjørnsen, Leder, Kunst og kultur i Sparebankstiftelsen DNB Med lidenskap for musikk og kunst

Anders Bjørnsen innvilger Kunstavisen en time presis til å gi en innføring i den aktuelle utstillingen og Sparebankstiftelsen DNBs historie. Samtalen finner sted mens vi går fra sal til sal.

–Brikker er en samlingsutstilling som viser hva vi har kjøpt. Det dreier seg om verk som til vanlig er plassert i museer rundt om i Norge. Utstillingen er en markering av at det i år er 200 år siden den første banken i Norge ble etablert, og 20 år siden Sparebankstiftelsen DNB ble grunnlagt. Brikker er, for å si det slik, en markering av norsk bankvesen og av hva stiftelsen har betydd. Bildene i utstillingen kommer ikke til å bli vist samlet igjen i uoverskuelig fremtid – bildene hører hjemme andre plasser.

Hvordan oppsto idéen om Sparebankstiftelsen og hvor kommer alle pengene fra?

–Pengene i Sparebankstiftelsen er bygget opp gjennom 200 års kapital. Den første sparebanken ble etablert i 1822, Aker sparebank, som i dag igjen er en del av DNB. Det har vært mange fusjoner opp igjennom. Vi eier ca. 8 % av DNB. Pengene Sparebankstiftelsen får og som vi bruker hvert år, er utbytte derfra.  Dette varierer fra år til år og i 2021 brukte vi ca 1 milliard i form av gaver og allmennyttige investeringer. Vi forventer at dette vil fortsette å øke fremover i tråd med de gode resultatene i DNB.

Hva er din rolle i det hele?

–Jeg jobbet tidligere som banksjef i DNB og stiftelsen ble opprettet i 2002. Da satt vi med en stor eierpost i DNB og vi drøftet hva vi skulle gjøre med stiftelsen som var blitt opprettet. Jeg forsto fra dag én at den kom til å bli en veldig viktig aktør i det norske sivilsamfunnet. Jeg har alltid vært interessert i kunst og kultur. Min store interesse var musikk. Jeg sang i mange år i et av Norges beste kor, Oslo Domkor, og mine beste venner satt rundt om i alle de store orkestrene; Det Norske Kammerorkester og liknende. Selv var jeg ikke god nok til å kunne leve av musikken, men tok siviløkonomistudiet, begynte i banken og lot musikken være en hobby. Senere har jeg også tatt en bachelor i kunsthistorie, bare for å ha sagt det.

Da stiftelsen i sin tid ble opprettet var det et ønske om å få inn folk i stiftelsen som hadde andre interesser enn bare penger og finans. Dermed spurte de meg. De visste jo at jeg var interessert i kunst og kultur, og jeg synes at det var en strålende idé å skulle satse på et så viktig område som dette.  

Fortell om fremveksten!

–Ja, altså, noe av det første stiftelsen gjorde var å kjøpe en stor Astrup-samling. Det var i 2005, før min tid. Det daværende styret i stiftelsen kjøpte den flotte samlingen av Nikolai Astrup, som vi nå er omgitt av her [red. i utstillingen Brikker], av Jon Christian Brynhildsen. Det var en fin start. Megasuksessen vi har hatt med internasjonaliseringen av Astrup er allerede godt kjent og har betydd enormt mye for oss.

–Etter å ha takket ja til jobben i Sparebankstiftelsen DNB, begynte jeg å drømme om at vi kunne gjøre noe av det samme som det Carlsbergfondet hadde gjort for det fantastiske museet, Glyptoteket, i København. Jeg dro straks nedover og undersøkte videre. Deretter tok jeg kontakt med styreleder i det som den gang var Nasjonalgalleriet, Christian Bjelland. Sune Nordgren var direktør, og jeg innledet en samtale med han der jeg foreslo Sparebankstiftelsen DNB som en samarbeidspartner med hensyn til innkjøp. Tatt i betraktning Nasjonalgalleriets innkjøpsbudsjett, synes han umiddelbart at dette hørtes strålende ut. Det var sånn: «WOW, fantastisk» fra Sunes side. Styret i Sparebankstiftelsen synes dette var en spennende idé, og vi opprettet så to datterselskaper: et som skulle kjøpe inn kunst, et annet som skulle kjøpe inn musikk. Vi skulle bygge opp en flott kunstsamling og en tilsvarende god instrumentsamling. Jeg ble tilbudt jobben som direktør for disse selskapene og dermed var vi i gang.

«Jeg vil nå si at jeg i dag har verdens morsomste jobb»

–Det vi var enige om i starten var at norske kunstmuseer mangler tysk ekspresjonisme i sine samlinger. Jeg henvendte meg innledningsvis til Nasjonalmuseet, som vi inngikk en avtale med. Like etter sto det en sur kommentar i Aftenposten der det ble spurt om det virkelig var sånn at en banksjef skulle bestemme hva som skulle vises i Nasjonalmuseet. Denne formen for kritikk prellet av den gang og det preller av i dag. Vi skal selvsagt ikke bestemme hva som skal vises i museene. Det er det musene selv som bestemmer. Men, vi bygger en samling som skal komme alle til gode og den skal være så god at museene selvsagt ønsker å vise denne. Og vi skal aldri selge samlingen, bare så det er sagt. Dette [red. Soldatbadet, 1915, olje på lerret av Ernst Ludwig Kirchner] hovedverket i tysk 1900-tallskunst. Soldatbadet, med en uhyre spennende eierskapshistorie, illustrer hele Tysklands krigstraume i det forrige århundre.  At vi har sikret oss dette og det nå er tilgjengelig for hele det norske folk, er jeg veldig stolt av.

«Vår kunstsamling er for evigheten»

Før vi går videre i utstillingen: finnes det penger i Sparebankstiftelsen DNB som kommer fra virksomheter som det kan reises kritikk mot?

–Vi forholder oss til Oljefondets etiske retningslinjer, noe som er førende for de investeringer vi måtte ha utover aksjene i DNB. Enkelte folk i kunstfeltet klarer ikke å skille mellom den selvstendige stiftelsen som vi er og DNB. Vi er en fristilt allmennyttig stiftelse, det må jeg bare få understreke. Stiftelsen eier ca 8% av DNB, men DNB har ingen ting de skulle ha sagt når det kommer til vår virksomhet og hvordan vi styrer denne.  

Anders Bjørnsen peker på og forteller entusiastisk – på inn og utpust – om verk i alle utstillingssalene vi går gjennom: malerier, tresnitt, collager, skulpturer – av Karl Schmidt-Rottluff, Erich Heckel, Max Pechstein, Oskar Kokoschka, Gabriele Münter, Jean Arp, Hannah Höch, Max Ernst, Louise Bourgeois, Lena Cronqvist pluss pluss. Vi går gjennom en sal med kvinnelige kunstnere, og en rekke unike silketrykk av Andy Warhol, samt en egen fløy med vintage fotografier av blant annet Robert Adams og Diane Arbus.

Hvem har kuratert utstillingen vi går rundt i?

–Det er Oda Wildhagen Gjessing, min gode kollega. Oda har vært helt sentral i oppbyggingen av samlingen og har foruten en sterk faglig kunstkompetanse et helt unikt blikk for hva som er god kunst. Vi får daglig henvendelser fra både auksjonshus og kunsthandlere som har noe de vil selge. Finner vi noe av interesse diskuterer vi dette med musene som kan være aktuelle for å motta disse verkene. Blir vi enig om at dette er et spennende verk som passer bra inn i samlingen, prøver vi å sikre oss verket.

–Her [red. i salen med arbeider av Schwitters] står vi ved et av våre store satsningsområder: Kurt Schwitters. Se der borte [red.: under her], Edelweiss, er den ikke søt? Helt annerledes for øvrig enn mye av det andre Schwitters har laget. Schwitters har, og det må understrekes, en helt spesiell forbindelse til Norge ettersom han bodde store deler av 1930 tallet her i Norge. Men, etter 2. verdenskrig var det få spor av Schwitters i Norge bortsett fra noen portretter og landskapsbilder. Schwitters-utstillingen til Karin Hellandsjø (Kurt Schwitters i Norge, 2009, HOK) ble starten på en fornyet interesse for hans kunstnerskap, et kunstnerskap som i dag, ikke minst gjennom våre innkjøp, har ledet til at Norge pr i dag er i besittelse av kanskje den fineste samlingen av Kurt Schwitters kunst utenfor Tyskland. 

Kurt Schwitters: Merz-tegning 78. Edelweiss, 1919. Collage / Sparebankstiftelsen DNB. Foto: Henie Onstad / Øystein Thorvaldsen

Tiden renner ut og jeg smetter inn et siste spørsmål.

Hvem er det Sparebankstiftelsen DNBs penger primært kommer til gode?

–Våre penger skal deles utover der pengene kommer fra. Vår grunnkapital kommer fra sparebanker på Østlandet. Dette er det mange som har problemer med å forstå. Når folk ringer meg fra Møre og Romsdal eller Tromsø og spør om vi kan hjelpe til med innkjøp av kunst, er svaret dessverre nei. Jeg forteller dem vennlig at de må henvende seg til sin lokale sparebankstiftelse – det er i dag over 30 lokale sparebankstiftelser i Norge. Ettersom mange av de store kunstinstitusjonene ligger i Oslo, går det mye penger dit. Men, vi støtter, som kjent, også både Lillehammer Kunstmuseum, Haugar Kunstmuseum i Tønsberg og Drammen Museum hvor vi har spennende samlingssamarbeid.

Men, helt til slutt, vel så viktig som arbeidet med å støtte norske museer i oppbyggingen av samlingene, er all støtten vi gir til formidling, forskning og aktiviteter. Her er viktige samarbeidspartnere foruten museene kunstforeninger, kunsthaller, kulturskoler, universiteter osv.

* Utstillingen Brikker står i Oslo frem til 28. august og går deretter videre til KODE i Bergen.

I forbindelse med utstillingen har KODE/MUNCH produsert boken Brikker. Sparebankstiftelsen DNB. Høydepunkter fra samlingen. Tekster av Oda Wildhagen Gjessing, Jorunn Veiteberg, Reesa Greenberg. Forord ved Anders Bjørnsen og Stein Olav Henrichsen og Petter Snare