Jakten på virkelighetens spøkelser

Francesco Urbano Ragazzi, den italienske kuratorduoen bak årets LIAF, ved kunstverket Retyping a Library (2002–2022) av Kenneth Goldsmith. Foto: Tiril Flom

Da den italienske duoen Francesco Urbano Ragazzi takket ja til oppgaven som kuratorer for årets utgave av Lofoten Internasjonale Kunstfestival (LIAF), uttrykte de et eksplisitt ønske om å «omfavne vår tids spøkelser». Med dette satte de i gang sin jakt på Lofotens ånd i virkelighetens usynlige, mystiske og uforståelige lag.

I tiden som ledet fram til årets utgave av Lofoten Internasjonale Kunstfestival (LIAF), har verden vært vitne til en rekke katastrofer. En global pandemi, forverret klimakrise, krig og stadige angrep mot demokratiet har vært med på å endre både hverdag og fremtidsutsikter for mange. For kuratorene, som i den aktuelle intervjusituasjonen ønsker å siteres under sitt samlede alter ego Francesco Urbano Ragazzi, har det vært viktig å reflektere over disse virkelighetene gjennom en form for historiefortelling som fletter fiksjon sammen med vitenskap – en tilnærming de kaller «fantasmagorisk». Ordet er hentet fra en fransk utgivelse av en samling muntlige, tyske spøkelseshistorier utgitt i 1812 med tittel Fantasmagoriana.

LIAF er kuratorduoens første prosjekt i Norge, og i samtalen med Kunstavisen forteller de at de har ønsket å basere sitt arbeid på en forståelse av hvordan samfunnet nord for polarsirkelen er organisert.

–Våre museumsopplevelser her i Lofoten har vært veldig annerledes enn andre steder i Europa. Her presenteres kunstverk ikke bare sammen med andre gjenstander som håndverk, dioramaer eller iblant utstyr. Ofte vises verk også som kopier eller fotografisk reproduksjon, heller enn originalen. I stedet for å tenke at dette ikke er den korrekte eller vitenskapelige måten å håndtere kunstneriske gjenstander på, tenkte vi at det i denne arkivmetodikken var noe interessant og viktig å forstå. Det fortalte oss at her er fortellingen, og en formidling av forholdet mellom et fellesskap og et objekt, sannsynligvis mer relevant enn selve objektet. 

En av fjorten tegninger av Susan Te Kahurangi King som vises på årets LIAF, laget da kunstneren var tolv år, cirka 1963. Foto: NNKS / LIAF 2022, Kjell-Ove Storvik

Avkolonisering og helbredelse
I kuratorenes samarbeid med lokale samlinger, kom de over en serie tegninger av Disney-figurer i Lofoten Krigsminnemuseums eie. Ifølge kuratorene ble tegningene funnet gjemt i rammen, på baksiden av et ukjent maleri av de sveitsiske alper kjøpt på auksjon. I hvert hjørne står initialene A.H., som er antatt å være signaturen til Adolf Hitler. Disse er stilt ut på Nordnorsk Kunstnersenter (NNKS), omdøpt Datasenteret, sammen med tidlige verk av Susan Te Kahurangi King (f. 1951), en autistisk kunstner fra New Zealand. Ved å vise Disney-tegninger tilskrevet en nazistisk diktator side om side med det kontrasterende, levende uttrykket i Kings arbeider, som også viser Disney-figurer, ønsket kuratorene å insistere på hvordan kunst og kreativitet kan helbrede både historiske og personlige traumer.  

–Her ser man to helt forskjellige verdener, der det ene prøver å slette det andre. På den ene siden ser man ondskapens banalitet i disse veldig kjedelige kopiene av Disney-figurer, og på den andre siden får man presentert dette utrolig rike universet til Susan. Vi prøvde å få fram det trøblete forholdet mellom de to.

Flere av verkene i Fantasmagoriana dreier seg om en gjenfortelling av historiske hendelser eller tradisjoner. Kabelvågs gamle rettsal var stedet for en nazistisk arbeidsleir under andre verdenskrig, der den tyske Dada-kunstneren Kurt Schwitters (1887–1948) var fengslet i noen måneder. Her vises en serie tøyskulpturer av den belgiske kunstneren Marianne Berenhaut (f. 1934), som selv har overlevd opphold i en interneringsleir.

Et annet sted, på gamle Kabelvåg barneskole finner vi det omfattende prosjektet Babylonian Vision av tysk-irakiske Nora al-Badri (f. 1984), basert på AI-teknologi og maskinlæring. Hun trente en maskin med ti tusen bilder av kulturgjenstander fra det gamle babylonske riket, som igjen genererte falske bilder av lignende objekter.

–For henne forteller arkivbildene om koloniale forhold knyttet til arkeologi. I hennes arbeid dukker det opp nye objekter, et nytt håndverk, digitalt. 

Uten tittel (portretter av Søvnig, Brille, Minsten og Pinocchio). Fire akvareller, tilskrevet Adolf Hitler, inngår i samlingen til Lofoten Krigsminnemuseum, Museum Nord, ca. 18 x 25 cm., ca. 1936. Foto: NNKS / LIAF 2022, Kjell-Ove Storvik

Ser virkelighet tydeligere gjennom fantasi
Som en forlengelse av kuratorenes utforskning av Lofoten, sentrerte det offentlige programmet seg rundt seminaret Tacit Knowledge. Seminaret ble organisert av Maaretta Jakkuri Foundation i samarbeid med LIAF, som i år også inngikk et omfattende samarbeid med Nordland kunst- og filmskole og Museum Nord ved tidligere NNKS-leder Svein Pedersen. 

–De mange lagene med partnerskap som muliggjorde LIAFs offentlige program, forteller deg allerede hvor komplekst og rikt Lofotens kulturelle økosystem er. Nettverket mellom disse og andre lokale institusjoner kan og bør bli en langsiktig plattform hvor produksjon, utstilling og utdanning forsterker hverandre. Denne nærheten mellom felt som andre steder ville vært atskilt, og til og med nærheten mellom "natur" og "kultur", er øygruppens sanne genius loci.

I seminaret ble det holdt en rekke foredrag om taus kunnskap, en type kroppsliggjort kunnskap som oppstår og overføres gjennom praksis heller enn intellektuell forståelse. Underveis ble det også avholdt en panelsamtale mellom LIAF-kuratorer Matt Packer (LIAF 2015), Francesco Urbano Ragazzi (LIAF 2022) og Kjersti Solbakken (LIAF 2024). Fra denne samtalen trekker kuratorduoen fram et poeng av Packer om nødvendigheten av å gjenoppfinne formatet for biennalens programmering ved å utvikle nye strategier for å forankre kunstneriske bidrag i vertsområdet. 

–Hvordan lage mer organisk og bærekraftig kulturpolitikk er spørsmålet vi forsøkte å svare på i kurateringen av LIAF 2022, og det er også spørsmålet vi vil ta med oss ​​fra seminaret i sin helhet.

På Espolin-museet, omdøpt Solmuseet for anledningen, vises blant annet animasjonen Otolith av den franske kunstneren Christine Rebet (f. 1971) i sammenheng med den norske kunstneren Kaare Espolin Johnson (1907–1994). Espolin Johnson er kjent for sine fremstillinger av fiskerisamfunnet i Lofoten og norske og samiske mytologier. Til tross for en sykdom som gjorde han blind, fortsatte han å lage kunst hele livet. Rebets animasjon henter inspirasjon fra fijiri, de tradisjonelle sangene til perledykkere fra Persiagulfen, og arbeidernes harde kår.

–Begge verkene er fantasmagoriske i den forstand at de omhandler det fantastiske samtidig som de er i stand til å representere helt spesifikke klassekamper og økonomiske relasjoner. Gjennom det imaginære ser man tydeligere hva virkeligheten er.

Dette intervjuet ble utført på Arbeidern, et selskapslokale i Kabelvåg som huset det offentlige programmet for årets LIAF, seminaret Tacit Knowledge og klubbkonseptet Kabelvogue. LIAF 2022 – Fantasmagoriana står til og med søndag 2. oktober.

    Stikkord