Årets beste kunstopplevelser 2023

Installasjonsbilde fra utstillingen De fleksible av Gunvor Nervold Antonsen på Kunstnernes Hus. Foto: Uli Holz for Kunstnernes Hus.

Kunstavisens redaksjon løfter fram fem kunstopplevelser hver som har gjort ekstra stort inntrykk i 2023, fra små og intime kunstverk til store og skjellsettende installasjoner, eksperimentelle og tradisjonelle kunstformer, og ulike sjangre og formater.

Mona Gjessings høydepunkter

BERGEN 
Camille Norment 
Gyre – Festspillutstillingen
 
Bergen Kunsthall 
25. mai – 23. august

Camille Norment er en av vår tids viktigste kunstnere som jobber med lyd og kunstnerskapet har et internasjonalt nedslagsfelt. Vi kjenner henne, blant annet, som deltaker på Venezia-biennalen i 2015 med verket Rapture og som kunstneren bak den stedsspesifikke lydinstallasjonen fra 2021 på Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (på Bygdøy i Oslo). Norment tematiserte i Festspillutstillingen 2023, slik jeg var inne på i min anmeldelse, den volden vi utøver mot oss selv ved ikke å lytte nok til kroppen og ikke å anerkjenne at vi er en del av den naturen vi undertrykker. Festspillutstillingen ble svært godt mottatt av både presse og publikum og synet av og klangen fra hovedverket  Untitled (Bellhorn) lar seg ikke så lett glemme.  

Installasjonsfoto fra Festspillutstillingen 2023: Camille Norment, Gyre. Camille Norment: Untitled (Bellhorn), 2022. Messing, sinuskurver, autonomt feedback-system, opptak av radiostøy fra arkiv. Variable dimensjoner. Foto: Thor Brødreskift

Louise Bourgeois på Nasjonalmuseet 

OSLO 
Louise Bourgeois. Imaginære samtaler 
Nasjonalmuseet 
6. mai – 6. august

Utstillingen Louise Bourgeois. Imaginære samtaler på Nasjonalmuseet var så rik og omfattende at jeg måtte gå tilbake mange ganger for å få med meg alt. Selv fant jeg en fruktbar inngang til kunstnerskapet og utstillingen gjennom hennes lysbildeshow, Delvis minne (1983), plassert midt i utstillingen. Her flettes bilder fra familiens fotoalbum sammen med kunstnerens egen stemme. Bourgeois blottstiller, slik jeg var inne på i min anmeldelse av utstillingen, et vidt spekter av følelser, herunder følelser de fleste av oss sliter med å vedkjenne oss. Hennes ambivalente forhold til egen far, som hun blottlegger i nevnte lysbildeshow, viser seg, slik jeg oppfatter det, å være en av motorene som driver kunstnerskapet fremover. I forbindelse med utstillingen landet også en av Bourgeois edderkopp-skulpturer, Maman, i Slottsparken og jeg skulle tro at den vekket nysgjerrigheten hos samtlige forbipasserende.  

Fra utstillingen Louise Bourgeois. Imaginære samtaler. Installasjonsfoto: Nasjonalmuseet / Annar Bjørgeli

OSLO 
Josefine Lyche 
Space Fling 

Van Etten 
31. mars – 23. april 

Utstyrt med 3D-briller som ved hjelp av lysstoffrør i taket produserte en tredimensjonal og kaleidoskopisk effekt, opplevde jeg utstillingen til Josefine Lyche, Space Fling, på visningsstedet Van Etten på Galgeberg som bevissthetsutvidende og høyst stimulerende.   

Installasjonsbilde fra utstillingen Space Fling av Josefine Lyche på det solide galleriet Van Etten på Galgeberg. Foto: Tor Simen Ulstein

OSLO 
Tia Maria Taylor Berry, Simone Hooymans, Taru Kallio, Kornelia Remø Klokk, Päivi laakso, Linda Morell, Sverre Malling, Astrid Mørland, Käte-Elin Madsen, Amalie Vestergaard Olsen 
Viriditas – Det mystiske i kunst 

Tegnerforbundet 
Kuratorer: Esra Duzen og Tanja Thorjussen 
14. april – 4. juni 

Utstillingen Viriditas – det mystiske i kunst viste seg å være alt annet enn banal og den var en viktig påminnelse om at mennesket selvsagt forholder seg til mer enn det som kan ses med det blotte øye og at evnen til å forandre eller omregulere både oss selv og samfunnet i den ene eller andre retningen ligger nedfelt i oss. Hvor denne evnen til transformasjon kommer fra – enten den tas i bruk eller ei – er ikke helt til å fatte. Potensielt sett kan vi alle, slik jeg understreket i min anmeldelse i Kunstavisen, bidra til å kreere en bedre verden. 

Skjermbilde. Simone Hooymans: Chapel of very small creations, 2022. Videoloop, 7 minutter, animasjon, tegning, lyd © Simone Hooymans / BONO 2023.  

BÆRUM
Magdalena Abakanowicz: Floker av tråd og tau  
Henie Onstad Kunstsenter 
Kuratorer: Caroline Ugelstad, Ann Coxon og Mary Jane Jacob. 
27. oktober – 25. februar 2024 

En fyldig, sanselig, lekker og bevegende presentasjon av kunstnerskapet til Magdalena Abakanowicz. Kunstavisens anmelder Øivind Storm Bjerke bidro selv i monteringen av hennes forrige utstilling på Henie Onstad Kunstsenter i 1977. I årets anmeldelse i Kunstavisen skriver han: «Det første som møter oss, er hennes mest radikale bidrag til kunsthistorien: de fritthengende tekstile skulpturene fra 1960 – 70-årene. Vi konfronteres med noe på samme tid vakkert, forlokkende sensuelt, heslig og skremmende. Menneskeliknende skikkelser i enorme dimensjoner med bløte lemmer og innvoller som velter ut av dem og slanger som kryper omkring, har noe overdrevent og grotesk over seg. Dette fjerner dem fra det menneskelige og gir assosiasjoner til dokker og sprellemenn. Andre verk er formet som kapper og som hule trær vi kan tre inn i og skjule oss inne i. De bærer frem et budskap om sårbarheten i vår eksistens som mennesker i en natur vi enten kan leve i harmoni med og søke vår tilflukt i, eller som fremstår som truende.» 

Installasjonsfoto fra utstillingen Magdalena Abakanowicz: Floker av tråd og tau på Henie Onstad Kunstsenter: Øivind Storm Bjerke 

Vanessa Baird 
I get along without you very well 

Bokutgivelse fra serien Brunt hull 
No Comprendo Press 2023 

Vanessa Baird har siden 1990-tallet markert seg som en av våre fremste billedkunstnere. Til høsten får hun sin første utstilling på MUNCH og det er allerede knyttet høye forventninger til denne. Baird har også kommet ut med en oppfølger til boka, anmeldt av undertegnede i Kunstavisen. Jeg har gjennom mange år hatt dyp respekt for Vanessa Bairds kunstnerskap og hennes enestående evne til å skildre menneskets slit, skuffelser, tap og savn. I sin nye bok med akvareller I get along without you very well demonstrerer hun igjen – ved hjelp av galgenhumor, finurlige fortellertekniske grep, en egenartet rekvisita og sitt personlige utgangspunkt for fortellingen – hvilken betydelig kunstner hun er. Som leser feller jeg tårer hele tiden. 

Fra Vanessa Baird I get along without you very well. Brunt hull. No Comprendo Press 2023 

Tiril Floms høydepunkter

Laura Poitras (regi) 
All the Beauty and the Bloodshed 

Utgiver: Tour de Force 
Slippdato: 13 januar 2023 

Den ikoniske fotografen Nan Goldin tar oppgjør med uretten som berører hennes eget liv. Fra oppveksten i en typisk amerikansk forstad gjennomsyret av fasadespill, foreldrenes utilstrekkelighet og søsterens psykiske lidelser, til AIDS-krisen og skitne penger i kunstmuseene. Dokumentarfilmen All the Beauty and the Bloodshed vever sammen Goldins livserfaringer, kunst og aktivisme – der hennes tilhørighet til utenforskapet følger henne inn til kjernen av kunstinstitusjonene hennes bilder stilles ut i. Mye av filmen viser kampen mot Sackler-familien, eierne av Purdue Pharma og legemiddelet OxyContin som står for mye av opioidkrisen i USA. Med utgangspunkt i Goldins krystallklare tale, reiser filmen betimelige spørsmål om kunstinstitusjonenes samfunnsansvar, kunstvasking og kunstneren som whistleblower.  

Nan Goldin protesterer mot produsentene av OxyContin i dokumentarfilmen All the Beauty and the Bloodshed. Foto: © 2022 Participant Film, LLC.

OSLO 
Julie Poly  
4:59 

Fotogalleriet 
28. januar – 5. mars  

Klokken 05:00 den 24. februar 2022 begynte Russlands storskala invadering av Ukraina. Utstillingen 4:59 plasserer oss i minuttet før. Julie Polys univers er neonfarget, styggpent, kitschy og sexy, og hennes fotografier blir best presentert som romlige installasjoner. Det ene rommet ligner soverommet til en tenåring, med nudes på veggene og en datamaskin der man kan spille et kortspill. Et annet er en mer tradisjonell hvit kube, med bilder fra tog og togstasjoner. Det siste rommet er mørklagt, som fra et strømbrudd, og man må bruke lommelykten på mobilen for å lyse opp bildene. Bildet som traff meg mest var ikke det mest spicy, men kanskje det mest trivielle – en togførers byste der knappene på skjorta holder på å poppe av. Det trekker meg rett inn i min gamle jobb som T-banefører, med uniformskjorta som aldri passet og de samme skinnene i synsfeltet hver dag. Hvor fort alt kan endre seg på ett minutt.  

Det trivielle sett med Polys glamorøse blikk. Fra utstillingen 4:59 av Julie Poly. © Julie Poly

OSLO 
Marita Isobel Solberg 
Agálaš čuolbma / Valknute / Valknut 

Kunstnerforbundet 
12. januar – 19. februar  

En utstilling som kunne vært urgammel, om magisk symbolikk, hellige beholdere og fortellinger rundt bålpannen. Med tittelen Valknute, viser Solberg til et formspråk kjent fra kulturer over hele verden. I nordiske kulturer har valknuten vært et symbol på evig kjærlighet og beskyttelse mot onde makter. Under åpningen og igjen på Samefolkets dag viste Solberg en performance med bjeller og ulike sangteknikker, der hun romsterte i en stor dott med råull. Et renselselsrituale med referanse til gamle tradisjoner og lanolinens helbredende effekt.  

Fra Solbergs performance inspirert av tradisjonen ođđabeaigállát/nyttårsnisser, hvor man lager en maske til en parade på nyttårsaften. Til slutt kaster man maska i et bål for å brenne opp det dårlige som har vært. Foto: Tiril Flom

OSLO og BERGEN 
Ahmed Umar 
Glowing Phalanges  

Kunstnernes Hus / Bergen Kunstall 
17. februar – 16. april / 15. september – 7. januar 2024 

Det har vært et aktivt år for Umar, og utstillingen Glowing Phalanges som ble vist i Oslo og Bergen er noe av grunnen, med 99 skulpturer og to installasjoner. Hver av de 99 skulpturene presenteres av kunstnerens hånd, støpt i gips, som kommer ut av veggen som fra et parallelt, liminalt rom. Som om skulpturene kom fra en annen verden og materialiserte seg i utstillingsrommet. Selve skulpturene er i seg selv også mystiske, som et slangehode fanget i resin eller noe lignende, gjerne kombinert med ibenholt og ulike tresorter. Umar har samlet på suvenirer fra afrikanske og asiatiske land, og i sin bearbeiding har han gjort de om til bønneperler eller amuletter, med referanse til sin egen oppvekst mellom to ulike bønnekulturer. En rik utstilling med mange ulike innganger og mulige lesninger, ikke rart den ble rost av alt og alle.

Fra Ahmed Umar, Glowing Phalanges på Kunstnernes Hus. Foto: Uli Holz

OSLO 
Mattias Hellberg 
007 & Dr. Organon 

Billedkunstnerne i Oslo (BO) 
5. mai – 11. juni 

«I can be the man I need to be, and make you come twice» synger en James Bond-inspirert musikalfigur. Å kalle han en figur er en høflig formulering, for alle Hellbergs karakterer i utstillingen 007 & Dr. Organon er peniser. Men hvorfor ikke la penisen få hovedrollen, når temaet er mannens sexfiksering? Inspirasjonen bak utstillingen er historien om hvordan Sean Connery oppsøkte den norske psykoanalytikeren Ola Raknes for å kurere sin seksuelle angst forårsaket av at han overidentifiserte seg med James Bond. En stor tarm bygget for anledningen leder publikum inn i galleriet og ut i ulike scener av denne absurde, maskuline opplevelsen.   

Stillbilde fra et musikalsk videoverk av Mattias Hellberg til utstillingen 007 & Dr. Organon på Billedkunstnerne i Oslo.

Tove Sivertsens høydepunkter

OSLO
Gunnvor Nervold Antonsen  
De fleksible

Kunstnernes Hus 
02. juni – 06. august

Noen ganger kan det føles som ens liv blir hugget ut og formet av en motorsag, slik skulpturene til Gunvor Nervold Antonsen er. Det er kanskje det som treffer så mange. Ja vi står der reist, tross motorsagen. Utstillingen De fleksible på Kunstnernes Hus står som årets sterkeste opplevelse. Skulpturene viste det brutale og det alminnelige, vekst og forfall, og menneskets unike evne til å strekke seg og tilpasse seg. Noen av skulpturene kan for tiden sees på Deichmann Bjørvika. Det kan ikke sammenliknes med å se dem i overlyssalen på Kunstnernes Hus, men med verkenes dimensjon, deres masse og tyngde, slipper man likevel ikke unna.  

Gunvor Nervold Antonsen, De fleksible, 2023. Installasjonsbilde fra Kunstnernes Hus. Foto: Ulli Holz 

OSLO
Nils Bech  
Jeg elsker han

Centralteateret 
14.10.2023 

Nils Bech har hatt flere konserter i år, blant annet på Operaen med operaens egne dansere. Det var likevel konserten i forbindelse med plateslipp av albumet Jeg elsker han på Centralteatret som gjorde aller sterkest inntrykk. Bech er kjent for å jobbe tett med kunstfeltet og har tidligere hatt fantastiske scenografier av både Ida Ekblad og Jennie Bringaker. Han har opptrådt vandrende rundt på Vigelandsmuseet og i James Turrells skypace i Ekebergparken. Denne gangen stilte Bech seg opp i dress i en av Oslos eldste og mest intime scener – i scenografien til den pågående forestillingen Hvem er Earnest. Med hjelp fra teknikerne på stedet skapte de et lite stykke magi en kveld i oktober som skulle vært alle forunt. 

Nils Bech med danser Silas Henriksen på Centralteateret. Foto: Tove Sivertsen

OSLO
Kvae & bark 
Den mjuke skogen er kun til låns

UKS  
15. september – 12. november

Det er vanskelig å si hvor skillet mellom et restaurantbesøk på Mon Oncle (Esben Holmboe) og en syvretter i utstillingslokalene til UKS av Kvae & Bark går. Øyvind Novak Jenssen som er den ene halvdelen av duoen Kvae & Bark har tidligere vært kokk på blant annet Credo i Trondheim, men hoppet av restaurantbransjen i 2014. Sammen med Karoline Sætre arbeider de med prosjekter som befinner seg et sted mellom matopplevelse og samtidskunst med et sankeperspektiv, og prosjektene tar ofte form som performance eller event. Under middagen på UKS som alle kunne melde seg på og som var gratis, fikk vi servert komposisjoner som elg, rødbeter og løkurt, østers, stikkelsbær og steinsopp, multer, tinnved og rogneskudd. Med råvarer de selv har sanket fra blant annet «byens vegetasjon», har duoen et politisk argument, og de driver folkeopplysning av det slaget som skulle vært en del av grunnskolen! 

Felles jord, delt bord av KVAE & BARK på Festspillene i Nord-Norge, 2023. Foto: Oleg Khadartsev/Pikene på Broen

HUMLEBÆK
Ragnar Kjartansson
Epic Waste of Love and Understanding

Louisiana Museum for moderne kunst
9. juni — 22. oktober

Utstillingen Epic Waste of Love and Understanding på Louisiana var den første omfattende solopresentasjonen av den islandske kunstneren Ragnar Kjartansson i Skandinavia. Med sitt kjærlige, men kritiske syn på vestlig kultur, sin musikalitet, humor og sans for det tragikomiske, har Ragnar Kjartansson for lengst markert seg som en av de mest interessante stemmene i samtidskunsten. I den massive utstillingen var videoverket No Tomorrow det som gjorde sterkest inntrykk. Verket ble urfremført som en liveperformance i 2017 kort tid etter Donald Trumps innsettelse som president i USA. I samarbeid med koreograf Margret Bjarnadottir, og komponist Bryce Dessner, for Iceland Dance Company, refererer Kjartansson til danse – og syngefilmsjangeren som blomstret opp i USA under depresjonen i 1930-årene. Den noe mekaniske, men flytende og gjentagende koreografien rører hjertets søken etter brorskap og søsterskap og samhold i tøffe tider. Årets sommerutstilling på Louisiana var verdt reisen alene.  

Stillbilde fra video: No Tomorrow, 2017. Fra utstillingen Ragnar Kjartansson – Epic Waste of Love and Understanding, Louisiana, 2023. 

OSLO
Anna Sofie Mathiasen 
Piken i ilden 

Galleri K 
10. november – 20. desember

Anna Sofie Mathiasen fordyper seg ofte i et emne, om det er andre kunstnerskap, en diktbok eller historien om et bygg og inviterer gjerne inn avdøde personligheter med størrelser som William Shakespeare og Michèle Bernstein, like gjerne som moren og broren, bestefedrene, eller kunstnere og artister på sin egen alder som Cezinando og Kaya Wilkins. Uanstrengt holder hun samtalen gående, som for eksempel med Asger Jorn. Men hun kan også skyve ham til side og ut av syne når hun synes han kommer i veien for andre, som den franske poeten Génia Rajchmann Katz, som Mathiasen løfter frem i den pågående utstillingen Piken i ilden på Galleri K. Det er så mye å dykke ned i i Mathiasens kunst, jeg blir nysgjerrig og vil se mer. For tiden vises en større utstilling med Mathiasen på Overgaden i København, Folly. Fra bildene å dømme ser det ut til at kunsterskapet der har fått det fysiske rommet det fortjener.  

Anna Sofie Mathiasen, Søster, 2021. Foto: Tove Sivertsen

    Stikkord