Sex, angst, vold og skjønnhet i hamp og sisal

Bærum
Henie Onstad Kunstsenter
Magdalena Abakanowicz:
Floker av tråd og tau
Kurator: Caroline Ugelstad, Ann Coxon og Mary Jane Jacob.
Utstillingen står til 25. februar 2024

Det første som møter oss, er hennes mest radikale bidrag til kunsthistorien: de fritthengende tekstile skulpturene fra 1960 – 70 - årene. Vi konfronteres med noe på samme tid vakkert, forlokkende sensuelt, heslig og skremmende. Menneskeliknende skikkelser i enorme dimensjoner med bløte lemmer og innvoller som velter ut av dem og slanger som kryper omkring, har noe overdrevent og grotesk over seg. Dette fjerner dem fra det menneskelige og gir assosiasjoner til dokker og sprellemenn. Andre verk er formet som kapper og som hule trær vi kan tre inn i og skjule oss inne i. De bærer frem et budskap om sårbarheten i vår eksistens som mennesker i en natur vi enten kan leve i harmoni med og søke vår tilflukt i, eller som fremstår som truende. De mest spektakulære arbeidene har geometrisk inspirerte former med spalter. De er som oftest forbundet med kvinnelige kjønnsorganer. Iblant truer en slange med å snike seg inn i paradiset. Disse referansene fremstår nå klisjeaktige.

Dessverre rommer utstillingen ikke noen av kunstnerens schizoide hoder i fiber, hoder som er spaltet i to og som peker i retning av at de sirkulære, spaltede formene har assosiasjoner som går videre enn det kjønnslige. Det hviler en aggresjon over de nevnte hodene, som er beslektet med hva vi kan finne i liknende skulpturer av Barbra Hepworth og Louis Bourgeois’. Begge disse kunstnerne er det nærliggende å forbinde Abakanowicz med i en felles interesse for å uttrykke psykologiske og kroppslige erfaringer gjennom eksperimentelle tilnærminger til både form, symbolbruk og materialer. 

Innerst i utstillingen, blir vi kjent med hennes mer tradisjonelle tepper. Et utvalg av malerier og tegninger understreker lidenskapen for organiske naturformer som blir sublimert til enkle symboler, slik vi ofte finner det i folkekunsten og hos modernister som Paul Klee. Utstillingen krever at vi må gå tilbake samme vei vi har beveget oss, men nå med kunnskapen om hvordan hun utviklet sin kunst fra begynnelsen som student i Warszawa på 1950 – tallet frem til tidlig 1980 – tall. På veien kan man også gå gjøre seg kjent med filmer og tekster i pedagogiske rom langs hovedaksen. Utstillingen er konsentrert om hennes arbeider i tekstil av farget sisal og hamp. Hennes senere arbeider basert på avstøpninger av kroppsformer inngår ikke, men noe vises i filmer. Utstilt er også dokumentasjon av Abakanowicz-utstillingen på Henie Onstad Kunstsenter i 1977.

Som en av de som assisterte med opphengingen i 1977 erfarte jeg hvordan hun arbeidet frem utstillingen som en scenografi av rommene, der elementene gradvis falt på plass. I en kritikk av utstillingen (publisert i avisen Vestfold. 28.11.1977), skrev jeg: «Det er ikke de enkelte arbeidene man blir opptatt av, men samspillet mellom verkene. Abakanowicz bygger et” psykisk miljø” som kan gi assosiasjoner til vold og grusomheter. Skulpturene utstråler en primitiv kraft gjennom å knytte an til det ubevisste i menneskesinnet.» Her bygget jeg på hva Abakanowicz selv hadde formidlet under arbeidet med utstillingen. Surrealismen, 1950 – 60 tallets absurde teater, Samuel Beckett og ikke minst Jerzy Grotowski, som fornyet Polsk teater, utgjør konteksten for Abakanowicz arbeid med å føye sammen enkeltverker til en forestilling der hvert enkelt verk har sin rolle og sin plassering. Dette aspektet føler jeg ikke på samme måte i dagens utstilling.

En menneskerett å ta på et kunstverk
Det har nok sammenheng med at resepsjonen av Abakanowicz i dag domineres av at arbeidet med lett tilgjengelige materialer som grovt tauverk, sekkestrie og hamp peker på et slektskap til Arte Povera og amerikansk minimalisme. Abakanowicz hadde da også et fellesskap med disse retningene i vekten hun la på materialenes egenskaper og estetiske uttrykk. Hun trekker frem deres sensualitet gjennom den håndverksmessige bearbeidingen av materialene, som hun nærmest kjæler med. Det innbyr til å la fingrene stryke overflatene, trekke inn luktene og tre inn i verkene. Men dessverre, sperretauene rundt skulpturene hindrer oss i dette. Per Hovdenak, som hadde ansvar for monteringen i 1977, ytret noen år senere i en heftig diskusjon med en konservator: «Det bør være en menneskerett å ta på et kunstverk!»