Harriet Backer i Lyshallens mørke grotte

Bilde forside: Harriet Backer: Aften, interiør, 1896. Foto: Nasjonalmuseet / Børre Høstland

Nasjonalmuseet – Lyshallen
«Harriet Backer. Hvert atom er farge»
Utstillingen blir senere vist i Nationalmuseum, Stockholm og Musée d`Orsay i Paris.
Utstillingens siste stopp er Kode i Bergen, våren 2025. 
Kurator for utstillingen i Nasjonalmuseet: Vibeke Waallann Hansen.
Katalogredaktører: Tove Haugsbø og Vibeke Waallann Hansen, Hirmer forlag.
Utstillingen står til 14. januar 2024

Det positive ved de mørke veggene og sterkt belyste bildene, er at intensiteten i koloritten blir forsterket. Det negative ved lyssettingen er generende skygger fra rammekanten og uheldige refleksvirkninger. Andre steder dannes lyskjegler på veggene, som blir selvstendige abstrakte former som virker forstyrrende på opplevelsen. Mot slutten av utstillingen lysner fargene på veggene. Det er mer i tråd med et modernistisk utstillingsideal. Det er stillebenene som dominerer denne delen, og her forsterkes opplevelsen av at Backer i de sene bildene er en tidlig modernist. Farge og lys er et hovedtema også i behandlingen av bildene i utstillingskatalogen, så her følger man opp et overordnet grep i forhold til forståelsen av Backers maleri.

En europeer fra Holmestrand
Backer fikk tegneundervisning som ungdom i Holmestrand. Hun studerte videre i Christiania, Berlin, München og Paris for selv – etter at hun opprettet sin egen malerskole i Kristiania – å bli en viktig pedagog for flere generasjoner norske kunstnere. Til alt hell hadde Norge ikke et kunstakademi før 1909. Det førte til at hun studerte ved de beste privatskoler utenfor Norge. Det satte henne i kontakt med en rikt, europeisk orientert kunst og kulturliv og gode privatlærere som styrte henne bort fra å bli en dørgende kjedelig akademisk maler. Den sene debuten på Salonen i Paris i en alder av 35 år i 1880, var nok et utslag av Backer aldri forhastet seg på noe område. Debuten ble premiert med hederlige omtale.

Tidstypisk og unik
Formen er preget av inntrykk hun plukker opp fra samtidens toneangivende malere, med et tydelig skifte fra tyskpregede til franske idealer. Motivene beveger seg fra det sentimentale i tidlige bilder malt i en brunsauset München-realisme, over i en friere malerisk utfoldelse i Paris under inntrykk av impresjonismen En retning som etter hvert får et innslag av nyromantisk stemningsmaleri, for til slutt å munne ut i en form for konstruktiv figurasjon med tydelig aksentuering av billedkomposisjonen. I alle faser fremstår hun med overbevisende selvstendighet.

Fra utstillingen Harriet Backer. Hvert atom er farge på Nasjonalmuseet. Foto: Ina Wesenberg / Nasjonalmuseet

Den stilhistoriske rammen ligger som en godt synlig tråd i presentasjonen, men kuratorene toner ned stilhistorien og understreker at bildene er gruppert mer ut fra motiv og tema. Det imøtekommer ønsket om å behandle materialet ut fra ulike perspektiver, slik vi finner det i den artikkelbaserte katalogen. Det gir et selvstendig grep på materialet i forhold til tidligere presentasjoner og er i tråd med den vekt som i de siste førti års kunsthistorie har lagt til sosial kontekst, hva bilder forteller og hvordan bilder føyer seg inn i ulike sjangre.

Innhold søker en form
Interiørene er i en særklasse. Spesielt de mindre arbeidene overbeviser. Det er her hun når lengst i å gi en opplevelse av umiddelbarhet og malerisk virtuositet. De store arbeidene er preget av en kompromissløs vilje til å skape en indre sammenheng mellom farge og rom – i form av sammenhengen mellom hvordan lyset brytes i de ulike materialene og små og store sprang i farger og nyanser på lerretet. Forholdet mellom lyskilde og hvordan skyggene dannes, skaper en formlogikk på flaten som noen ganger minner om hvordan enkelte tidlige abstrakte malere arbeidet med sammenhenger mellom farge og form.

Motivene er ikke likegyldige, de tilfører fortellinger, som uttrykker kunstnerens verdier, følelser og stemninger. I så måte er dette ikke bare en kunst for kunstens skyld, i form av ren form og fargeopplevelse. Det er bilder som forteller om den livsverden kunstneren hører hjemme i. Et blikk på disse bildene som fortellinger om sosiale forhold, er altså høyst relevant og kan bidra til å poengtere Backers særpreg, radikalitet i samtid og relevans i ettertid.

Det overrasker at det i artiklene i katalogen ikke blir lagt sterkere vekt på hennes klassebakgrunn, sosiale og kulturelle habitat. Hva, hvem, hvor og hvordan hun maler og blir mottatt som maler, er ikke tilfeldig i forhold til hennes eget, omgivelsenes – inkludert kunstfeltets – overordnete verdisyn. Jeg savner at hennes portrettkunst ikke blir løftet sterkere frem og problematisert i lys av hvordan de representerer sine modeller. Mesterverket blant portretter er for meg «Vedastine Aubert» fra ca. 1910, et portrett på høyde med hva Paul Cézanne kunne prestere. Backer er en av våre virkelig store portrettmalere – apropos det pågående portrettmesterskapet på NRK.

Et landskap for godt til å være malt av Backer?
Backer er svakest som landskapsmaler. Der når hun ikke opp i sammenlikning med sin kollega Kitty Kielland, (for ikke å nevne de mange mannlige landskapsmalerne i tiden). Det beste av landskapene er den friske «Skizze» fra Sandviken – Fra Sandvikselven – datert 1890. Betegnelsen «Skizze» peker på at Backer er som best når hun innfanger øyeblikket, er spontan og viser et suverent penselstrøk, som i mange av de større komposisjonene visner litt når alt skal smeltes inn i en harmonisk helhet. Den eneste haken, er at ifølge Marit Lange, den ubestridte autoritet på Backers maleri, er bildet malt av Helga Ring Reusch. Har Lange rett, må Backer vært en strålende pedagog, som her blir overgått av sin elev.

Et forbilde som kaster skygge
Backer er en kunstner som med sin ubetingede kunstneriske suksess både i samtid og ettertid, ikke egner seg som eksempel på en kvinnelig kunstner som har blitt oversett og undertrykt. Men, vi skal ikke la oss lure. Det forstår vi etter å ha lest katalogen: Der blir det understrekt at hun ble behandlet av tidens mannlige kritikere og kunstnere på premissene av at det mannlige sto over det kvinnelige. Det største kompliment de kunne gi henne var at hun heldigvis malte som en mann. I de kunsthistoriske fortellingene blir hun, ved siden av Kitty Kielland, eksempel på unntak fra regelen om at kvinner generelt ikke er på samme kunstneriske nivå som sine mannlige kollegaer. På det vis er det mulig å påstå at Backer er blitt brukt som en unnskyldning for ikke å gi alle de andre kvinnelige kunstnere fra samme tiden, de samme muligheter og den samme oppmerksomhet.

Den største svakheten ved den aktuelle utstillingen er at den ikke har tatt med flere bilder av Harriet Backer. 77 malerier kunne gjerne vært økt til 100. Vi savner blant annet det flotte maleriet «Barnedåp i Stange kirke», som henger i Lillehammer kunstmuseum og det fargerike «Stuen, Hanseatisk museum» 1914, i KODE. Med flere malerier og, ikke minst, et tilskudd av samtidige referansebilder av andre malere og en egen avdeling med verk av hennes kvinnelige elever, ville utstillingen ha vært komplett.  Det hadde den fortjent.