Forvirrer og imponerer

OSLO
Galleri Haaken
Munan Øvrelid:
«The Lilies of the Field, the Birds of the air, and Peaches in between»
Malerier
Utstillingen står til står til 10. juni

Munan Øvrelids malerier minner om det vi forbinder med store og berømte malere og de tyngste av de tunge museene. Det er ikke til å undres over at de mest oppegående samlerne og museene vil ha et maleri av Øvrelid på veggen. Men i den grad noen håper på at disse bildene er en del av et parallelt fenomen til «arkitekturopprøret», i form av et «maleriopprør», er faren stor for at de vil bli skuffet. Bildene er hverken nostalgiske tilbakeblikk på fortidens mesterverker eller oppfordring til å tilegne seg de gamle mesteres teknikker. For meg fremstår bildene som et utslag av postmodernismens synkrone tidsoppfatning, der ideen om det historisk spesifikke og avgrensede er trengt til side av en vilje til å betrakte alt som samtidig; det er nå det skjer! Historien er uferdig og et reservoar for nye fortellinger. Øvrelids kunst fremstår i lys av dette som postkonseptuell samtidskunst.

Etter 1980-tallets dreining bort fra en kunsthistorie som var opptatt av stil og form, til å forstå bilder som om de var tekster, var veien kort til å betrakte organiseringen av et bilde mer på linje med hvordan ett tegn får sin betydning: gjennom å være forskjellig fra ett annet tegn. I Øvrelids bilder kan vi oppleve det som om han har samplet tegn fra det rike arsenalet kunsthistorien forsyner ham med. Han setter det hele sammen så de danner nye og overraskende konstellasjoner. Det virker som Øvrelid vil motbevise en påstand som vokste frem på 1960- tallet om at ikke bare var maleriet en tilbakelagt kunstform, men i tråd med at Roland Barthes hadde erklært forfatteren død i et essay fra 1967, var også maleren død. Øvrelids malerier kan tas til inntekt for at ikke bare lever kunstformen i beste velgående, men maleren er gjenoppstått!

Tittelen på utstillingen påminner oss om malerens metodiske teknikk med å skjære ut fragmenter av arven fra fortiden og sette fragmentene sammen til nye og overraskende helheter. Tittelen virker kjent. Søren Kirkegaard har skrevet boken «Liljen på marken og fuglen under himmelen - tre gudelige taler.»  Det er sakset noen fraser fra Matteus 6:25-33: «Se på fuglene under himmelen (…)», «Legg merke til liljene på marken (…)». Det bibelske budskapet er at den som tror, kan lære av fuglene og liljenes enkle liv og ikke bekymre seg for det materielle, det vil Gud forsyne oss med! En berømt Hollywood film har tittelen «Lilies of the Field». Ferskener nevnes ikke av Matteus, men er et gammelt symbol for god helse og langt liv og steinene kan brukes mot onde ånder. I kunsten er fersken et symbol på fruktbarhet og det flyktige livet, og den ferske Super Mario Bros´ filmen heter «Peaches». Øvrelids kunst dynger på med referanser fra øverst til nederst i det kulturelle hierarkiet og er en fest der den  vestlige kulturens symboler, stilarter og visuelle kultur omformes til aktuelt maleri.

Detaljer i bildene gir assosiasjoner til alt fra «Venus fra Milo» til René Magritte og kitsch, men først og fremst kunst fra sent 1400 – tall: Hieronymus Bosch, Pieter Brueghel, Paul Brill og Hans Memling. Det hele krydret med Rafael, italiensk manierisme, spansk barokk. Kunst som hadde sin bakgrunn i en tid preget av maktkamp, religiøse og intellektuelle spenninger; altså ikke ulikt vår egen tid. Myldret av detaljer er holdt sammen av et dekorativt mønster som bølger fram og tilbake på lerretet, og former et dramatisk spill av farger og teksturer. Øvrelids bilder fremstår i sine voldsomme lys og skyggekontraster som et uttrykk for uro og en nesten apokalyptisk stemning.

Med alle sine referanser vil kanskje noen tro at bildene er et paradis for kunsthistorikere, men de appellerer nok like mye til de som er fortrolige med hvordan dataspill ofte gjenbruker historie, kultur, kunst og religiøse symboler på fritt grunnlag. Kunsthistorikerens fortrinn som sporhund i denne leken, er snart innhentet av Googles gjenkjenningsfunksjon (Jeg har sjekket ut, og lå fortsatt foran i kappløpet, men ser at med litt trimming vil programmet innhente meg i løpet av kort tid). Øvrelids stilistiske implosjoner truer med å bli kunsthistorikerens mareritt.

Vi blir fascinert over flertydige fortellinger, intrikate komposisjoner der verden fremstår som hel og delt, opp og ned og dessuten har morsomme og ekle detaljer, fint karakteriserte personer og dyr. Alt er malt i en stil som jeg liker å tro har et personlig preg. Men, det er ingen oppvisning i håndverksferdigheter. Dialogen med de gamle mestre er underkastet et blikk og en metode som er forankret i de siste tiårenes nye bildeteknologier. Øvrelid har tidligere arbeidet med konseptuelle prosjekter der han fører sammen matematikk og billedkunst, vitenskap og estetikk. Som del av den kunstneriske prosessen bearbeider han bildematerialet ved hjelp av matematiske modeller og bruk av bildebehandlingsprogrammer.

Øvrelids metode minner om diskusjoner på 1990-tallet om hvordan en sammensmelting av kunnskapene til en klassisk skolert maler, en fantasirik konseptutvikler, en matematiker og en programmerer, kunne komme til å se ut engang i fremtiden. Nå er vi altså der.

Det gjøres oppmerksom på at redaktør Mona Gjessing er gift med en av eierne av Galleri Haaken.